Nordiske Kriminalsaker 1995

By Diverse

Nordiske kriminalsaker inneholder en lang rekke spennende og autentiske politisaker fra Sverige, Danmark, Finland og Island. Alle sakene er avsluttet, og domsfellelse har funnet sted.Det er nervepirrende lesning, og virkeligheten overgår ofte fantasien.Leserne får bli med inn i noen av de mest dramatiske sakene i skandinavisk politihistorie og stifter bekjentskap med det puslespillet det er å finne frem til gjerningsmennene.Bli med inn i de virkelige, dramatiske politisakene fra hele Norden. Alt er autentisk, gjenfortalt av politimenn- og kvinnene som opplevde det hele. Spennende og virkelighetsnært!-

• Language: Norwegian
• Publisher: SAGA Egmont
• Release date: Jan 2, 2017
• ISBN: 9788726093711

Book preview

UTRYKNINGSPOLITIET I NORGE

Av politistasjonssjef Agnar Ulvedal, Oslo.

Mangt et bilførerhjerte har økt takten når UP-gutta har vinket dem til side for kontroll. Enda raskere har hjertevirksomheten tiltatt blant fartsglade kumpaner, som slukkøret har måttet gi avkall på sitt førerkort, etter å ha blitt innhentet av rutinerte UP-patruljer med moderne utstyr.

Utrykningspolitiet er i dag mest kjent som en sentral trafikkavdeling, som supplerer politikamrene med trafikk-kontroll over hele landet. UP har historiske røtter og har gjennomgått store forandringer siden den første lille spiren oppsto i forbudstiden i 1920-årene. UP har gang på gang vært dødsdømt, men har hver gang kommet styrket ut av dødsdommen.

Utrykningssjef Harald Moen forteller:

"Pr 1994 har Utrykningspolitiet en styrke på 26 fast ansatte og 216 tjenestemenn i patruljestyrken. (Om kort tid vil vi få 14 nye stillingshjemmeler.) I tillegg kommer 42 tjenestemenn fra lensmannsetaten, Trafikkpatruljene fra lensmannsetaten, som administreres fra Utrykningspolitiet, mens de operativt deles mellom UPs distriktsledere og egen lensmann.

Av de fast ansatte er 15 personer ved hovedkontoret i Oslo, mens 11 tjenestemenn er ansatt som ledere ute i distriktene. Distriktslederne er både tjenestlig og økonomisk ansvarlig for tjenesten i distriktene, og er pålagt et nært samarbeid med de lokale politidistrikter m v.

Utrykningspolitiet har 150 patruljebiler og 8 motorsykler. Alle kjøretøyene er oppsatt med tradisjonelt politiutstyr for trafikktjeneste som politiradio, hastighetsmåler, alkometer og annet hjelpeutstyr i påtrengende tilfeller.

10 biler er utstyrt til å betjene Miljø-patruljene. Disse kjøretøyene har i tillegg utstyr som PC, telefax og annet spesialutstyr for å dekke sin spesialoppgave.

I de fleste sivile patruljebilene har vi kombinert video-opptager med fartsmåler – også en av motorsyklene har et slikt utstyr.

Av utstyr for øvrig har vi radar-apparater og løse fartsmålere til bruk ved fartskontroller.

I de senere år har vi fått være med på en del forskningsprosjekter m v. Blant annet har man sett på hva av politiets arbeid som gir best effekt for trafikksikkerheten. Det har vist seg at synbart arbeidende politi gir best effekt. Derfor arbeider vi nå med å øke den subjektive oppdagelsesrisiko ute på veiene. Blant annet kan nevnes at i 1993 stoppet og snakket UPs tjenestemenn med ca 905 000 bilførere. Dette medførte en skriftlig reaksjon mot 105 334, eller 11,6 prosent. Det kan nevnes at man pågrep 611 bilførere mistenkt for kjøring i beruset tilstand, og det ble reagert mot 53 000 som brøt fartsgrensene.

Prioriterte arbeidsoppgaver for utrykningspolitiet innen trafikksikkerhet vil være kontroller mot:

Promillekjøring

Fartsoverskridelser

Bruk av påbudt verneutstyr

Kontroll mot enkelte atferdsfeil."

Den første spiren

Inntil 1. januar 1937 var norsk politi kommunalt. Statens innflytelse var begrenset, bortsett fra litt økonomisk tilskudd til enkelte spesialområder innen politiet som f. eks. fremmedkontroll og rusdrikkkontroll. Politiloven av 1927 ga staten i nødstilfelle mulighet til å disponere politiet uavhengig av distriktsgrensene.

I 1917 kom det berømte og omstridte forbudet mot salg av hetvin og brennevin. Den 5. august 1918 bestemte regjeringen at brennevin bare kunne utleveres mot legeresept og på egne skjemaer fra departementet.

Denne bestemmelsen ble rene gullgruven for mange leger. Utskriving av resepter mot honorarer sikret mange leger store biinntekter. Kristiania-legen Dr. Michelsen skrev i alkoholforbudets første år ut ca 3 000 resepter. Utenfor hans kontor sto det lange køer. Han ble til slutt anmeldt og fikk 40 dagers fengsel.

Ved en rådgivende folkeavstemning om alkoholforbudet 5. og 6. oktober 1919, stemte 61,4 prosent for forbud, mens 38,6 prosent stemte mot.

Hetvinsforbudet ble opphevet i 1923.

Brennevinsforbudet fikk en rekke uheldige konsekvenser som smugling og hjemmebrenning, og drukkenskapsforseelsene var i forbudstiden de høyeste i landets historie. Verdien av den illegale omsetningen av brennevin ble anslått til 60 millioner kroner årlig. I 1923 ble 600 000 liter sprit beslaglagt.

Alkoholforbudet førte også til en rekke problemer for flere norske regjeringer. Dette førte til at det ble holdt en ny folkeavstemning den 18. oktober 1926. Den viste et fullstendig omslag i folkemeningen. Nå stemte 55,7 prosent mot brennevinsforbud, mens motparten fikk 44,3 prosent.

Forbudpoliti

Avholdsbevegelsen gikk foran i kravet om å opprette et spesielt forbudspoliti. Hvordan forbudet ble håndhevet, varierte sterkt fra distrikt til distrikt. Lensmenn og politimestere så med skepsis på å få et fremmed forbudspoliti innen sine distrikter. Forslaget fikk gjenklang fordi det ble hevdet at utenforstående politimenn ville stå friere enn det stedlige politi, som med mange bånd var knyttet til distriktets befolkning.

I 1919 ble fire polititjenestemenn sendt ut på kontroll i forbuds-Norge. De reiste omkring i stillhet og aksjonerte på grunnlag av tips som kom inn. Disse fire tjenestemennene hadde en vanskelig oppgave, noe som fremgår av politibetjent Strengehagens underretning til Justisdepartementet i 1920.

Han måtte dessverre dra fra Åmot med uforrettet sak da han fikk vite at der skulle være pipeconcert utenfor hotellet. Turen gikk så til Ål, men han var ikke før fremme før alle visste om ham:

Det var der umulig at foreta seg noget, jeg måtte holde meg i husarrest i flere dager, inntil tidlig en morgen jeg fikk anledning til at forlate stedet landeveien, men heller ikke da ubemerket, for paa hotellet bodde der flere handelsreisende som ved anledningen var oppe, for å iagttage den merkelige mann. Min erfaring er den, at vi eftersøkes som andet vilt. Er det en eller anden i en bygd som synes at ha sett en, saa gaar telefonene ustanselig. Kommer man paa en jernbanestasjon, er det snart en, som utpeker en. Kommer det en agent til en bygd eller by, saa mistænkes den til at være spion. Er det ikke udlovet skuddpræmie for os, saa blir det vel straks. Jeg oppholder mig for tiden på Geilo. (Sitat fra tidligere UP-sjef Leif N. Olsens bok Utrykningspolitiets Ni liv...).

I 1920 ble rammen for et større og mer stabilt rusdrikkpoliti trukket opp. Politibetjentene skulle lønnes av staten og fordeles på distriktene.

Litt etter hvert, og særlig etter at brennevinsforbudet var opphevet i 1927, vokste rusdrikkpolitiet sammen med statspolitiet, først overenskomstpolitiet, senere det egentlige Statspolitiet.

Overenskomster mellom stat og kommuner

Politiet var stedbundet inntil politiloven ble vedtatt i 1927. Polititjenestemenn kunne ikke disponeres utenfor kommunegrensene i den kommune hvor de var ansatt. Når det oppsto uroligheter i et distrikt der det var dårlig politidekning, måtte man ty til militær hjelp. Dette var ingen tilfredsstillende ordning, og den ble fra enkelte hold sterkt kritisert.

For å rette på disse forholdene begynte staten under den første verdenskrig å opprette overenskomst med de større bykommunene. Den ga rett til å rekvirere polititjenestemenn til tjeneste i hele landet mot statlig godtgjørelse. Dette overenskomstpolitiet som ble anvendt i en årrekke med vekslende hell, må sies å være en forløper til Utrykningspolitiet.

De første overenskomster ble inngått i 1916 mellom staten og byene Oslo, Bergen og Trondheim. Samme år ble de første bevilgninger gitt til statlig leie av polititjenestemenn. I 1919–1920 ble ordningen utvidet til en rekke andre byer.

Staten kunne til sammen disponere 86 tjenestemenn, derav 22 etterforskere. Ordenspolitiet kunne rekvireres under ekstraordinære forhold i hele landet, mens etterforskerne bare kunne anvendes innenfor nærmere avgrensede områder. Fra Oslo kunne f.eks. etterforskere brukes innen Akershus, Hedmark, Oppland, Telemark og Møre. Lignende avgrensinger var satt opp for de større byene.

Vederlaget til kommunene var et fast årlig beløp, uansett i hvilken utstrekning overenskomsten ble benyttet av staten.

Ved siden av overenskomstene hadde Justisdepartementet, etter at politiloven trådte i kraft, adgang til i enkelte tilfelle å beordre polititjenestemenn fra et distrikt til et annet. Dessuten kunne departementet disponere et reservepolitikorps og elevene ved Statens Politiskole.

Ordningen fungerte ikke tilfredsstillende. Den ble derfor tatt opp til vurdering etter at Oslo sa opp avtalen våren 1931. Mens Stortinget behandlet en nyordning av statspolitisystemet, sendte regjeringen 140 tjenestemenn til Menstad-urolighetene i juni 1931. Det er forståelig at denne styrken ble nokså tilfeldig sammensatt.

Statspolitiet

Etter en heftig debatt med klare politiske skillelinjer vedtok Stortinget 11. juni 1931 å opprette et eget statspolitikorps. De fleste mente at det var behov for et slikt korps som skulle utdannes med det for øye å holde ro og orden under vanskelige og tilspissede forhold. Ved stadig tjenstgjøring ved en slik avdeling ville tjenestemennene erverve seg den nødvendige erfaring og sikkerhet.

Stortinget gjorde følgende vedtak:

"Der opprettes fra 1. januar 1932 et fast statspoliti bestående av:

En statspolitichef som er øverste leder av hele rusdrikk-kontrollen i hele landet med bopel i Oslo.

To politiembetsmenn underordnet statspolitichefen for bistand med rusdrikk-kontrollen i Oslofjorden, og en ditto for bistand med rusdrikk-kontrollen i Møre-Trøndelagdistriktet.

En underordnet styrke bestående av:

Som leder for korpset ble det utnevnt en statspolitisjef med sete i Oslo. Av korpsets tjenestemenn var 36 mann i normale tider avgitt til forskjellige politikamre, og resten var fast hos statspolitisjefen. Korpset var utstyrt med henblikk på uroligheter, og utstyret skulle virke avskrekkende. De var bevæpnet med Walther pistoler, Vollmers maskinpistoler og Krag-Jørgensens karabiner. Avdelingen var ellers utstyrt med henblikk på å være selvhjulpen i enhver situasjon.

Statspolitiet trer i funksjon

Bernhard Askvig ble Statspolitiets første sjef i tidsrommet 1932 til 1938, da han ble politimester i Aker. Hans etterfølger ble Jonas Lie, som var politifullmektig ved Statspolitiet.

Ved lov av 19. mai 1933 fikk Statspolitiet hjemmel til å rekvirere nødvendige hjelpemidler under utrykning. Et slikt behov hadde meldt seg etter at korpset ble utsatt for blokade allerede ved sin første utrykning i 1936. Statspolitiets hovedoppgave var ordenstjeneste i situasjoner hvor den lokale politistyrke ikke var tallrik og sterk nok.

Statspolitiet rykket bare ut etter begjæring fra den lokale politimester som trengte assistanse. Kommandoene over Statspolitiet tillå også politimesteren, dersom departementet ikke hadde bestemt at statspolitisjefen skulle ha ledelsen. I de fleste tilfelle ble ledelsen overlatt statspolitisjefen. I tiden mellom utrykninger var statspolitistyrken opptatt med rusdrikk-kontroll og etterforsking i brannsaker og større forbrytelser.

Fra 1934 utførte også Statspolitiet trafikk-kontroller. Den første strekningen som fikk slik kontroll, var veien mellom Oslo og Trondheim. Det var en embetsmann med på turen. Han sørget for at trafikanter som ble tatt for ulovligheter, ble bøtelagt på stedet.

Varierte oppgaver

Svært mange av Statspolitiets utrykninger de første årene hadde sammenheng med arbeidskonflikter, særlig i skogsdistriktene på Østlandet omkring Trysilvassdraget og Randsfjordvassdraget.

Konfliktene hadde sin bakgrunn i de generelle økonomiske problemene i samfunnet. Dessuten utviklet det seg til en kamp om organisasjonsretten.

Pensjonert lensmann i Etne, Sunnhordland, Bernhard Hjelmervik, var konstabel i Statspolitiet. Han forteller om sin hverdag i den funksjonen:

"Jeg ble stasjonert ved Oppdagelsespolitiet i Bergen. Deltok i tur og orden med de øvrige tjenestemenn i behandling av straffesaker. Hadde noen oppdrag utenbys – bl.a. etterforsking av dynamittyvene ved en kraftstasjon og heimebrenning.

Statspolitiet hadde vakt over Trotskij og hustru på en gård i Hurum. Jeg var der i to perioder. Vi var 13 mann. Trygve Lie hadde inspeksjonen.

Var med under Melkekrigen i Fana. Ansatt som fullmektig hos lensmannen i Fana. Bøndene i Fana kjørte melken til Bergen og leverte den på huset. Det ble bestemmelse om at der skulle betales avgift, så vidt erindres to prosent til Omsetningsrådet. Bøndene ville ikke betale. Det ble utpanting og salg ved tvangsauksjon. Bl.a. var der auksjon på Hamre i Fana over utlagt pant. Myndighetene var redde for opptøyer, og Statspolitiet og reserven var utkommandert. Skulle holde vakt på auksjons stedet og innførselsvegene sammen med annet politi. Lensmann Eikeland holdt auksjonen. Bøndene var vennlige mot folk fra lensmannskontoret". (Sitat fra tidligere UP-sjef Leif N. Olsens bok Utrykningspolitiets Ni liv...).

Vakthold over Leo Trotskij

Et av de mest spesielle oppdrag Statspolitiet hadde var vaktholdet over Leo Trotskij, som sammen med sin kone Nathalie, kom til Norge 18. juni 1935. Han var landsflyktig fra Sovjetunionen og kom til Norge med dampskipet Paris fra Antwerpen.

Trotskij hadde fått et seks måneders opphold i Norge. Betingelsen var at han ikke skulle drive politisk virksomhet i Norge eller agitasjon mot andre stater som Norge hadde et vennligsinnet forhold til. Trotskij bodde på Hønefoss hos redaktør Knutsen.

Trotskijs opphold i Norge ble på ingen måte uten komplikasjoner. Den 6. august tiltvang fem NS-medlemmer seg adgang til Conrad Knutsens hjem forkledd som statspolitimenn. De ransaket Trotskijs skrivebord på leting etter navnelister over Trotskijs forbindelser i Tyskland.

Aksjonen fikk sitt etterspill. De fem NS-medlemmene ble tatt, og det ble innledet rettslige undersøkelser, noe som avslørte at Trotskij drev med politisk virksomhet. Det var i strid med vilkårene for hans oppholdstillatelse i Norge.

Den 28. august vedtok departementet at Trotskij og hans kone skulle interneres i Knutsens bolig inntil videre. 13 mann fra Statspolitiet overtok straks vaktholdet. Sjefen for Statspolitiet utferdiget en streng vaktinstruks i 12 punkter. I september ble ekteparet overført til Sundby gård i Hurum. 19. desember forlot Trotskij Norge i all hemmelighet med et norsk skip som gikk direkte til Mexico, hvor han hadde fått politisk asyl. Han ble myrdet av en kommunistagent i august 1940.

De norske myndigheter mente at vaktholdet over Trotskij måtte ha høy prioritet. Det var en av de viktigste oppgaver Utrykningspolitiet hadde stått overfor fordi den hadde internasjonalt tilsnitt. Den 31. august meddelte Sovjetunionen at Trotskijs opphold i Norge ville kunne skade det vennskapelige forholdet mellom Norge og Sovjet.

Bakgrunnen for dette var at Trotskij og hans gruppe ble utstøtt fra partiet på Sovjets kommunistpartis kongress i desember 1927. I desember 1929 ble han deportert fra Sovjetunionen og levde resten av sitt liv i eksil. På den tid han oppholdt seg i Norge, var de fleste av den trotskistiske gruppe i Sovjet henrettet av Stalin. Justisminister Trygve Lie fryktet derfor at kommunistiske agenter ville gjøre anslag mot Trotskij under hans opphold i Norge.

Utrykningspolitiets fødsel

Ordningen med et statspolitikorps svarte ikke til forventningene. I 1933 ble det derfor nedsatt et utvalg med henblikk på å styrke statens innflytelse over politiet. Utvalget foreslo at hele politiet skulle bli en statsetat. Dette ble vedtatt ved lov av 13. mars 1936 og gjennomført fra 1. januar 1937.

Det var stor uenighet i utvalget i spørsmålet om organisering av ekstraordinær politihjelp. Utrykningspolitiet fikk en trang fødsel, og det har siden gjennom årene mang en gang vært døden nær.

Om behovet for ekstraordinær hjelp sier utvalget:

"Hvis man med utgangspunkt i stillingen i dag nærmere vil bestemme de politibehov, som krever ekstraordinær politihjelp ubunden av distriktsgrenser, antas det at man kan oppstille følgende formål:

Forebygging og demping av større oppløp og mer eller mindre organiserte volds- og trusselaksjoner foretatt av et større antall personer.

Ordens- og sikkerhetstjeneste ved større stevner, festligheter, naturkatastrofer etc.

Bekjempelse av organisert lovstridig virksomhet, særlig inn- og utsmugling av varer som er forbudt innført eller utført.

Etterforskning angående forbrytelser, hvor etterforsknigen krever spesiell kyndighet eller rutine.

Oppsporing av forbrytere, som har sitt virkefelt over flere politidistrikter (bil-banditter, serieinnbrudd o.l.).

Motarbeidelse av omstreiferuvesenet."

Som løsning på disse problemene foreslo statspolitiutvalgets flertall i pkt. 5–7 i sin konklusjon:

"5. Innenfor de enkelte politikorps oppsettes særskilte avdelinger bestemt til å anvendes til ekstraordinære politiformål utenfor kommunen. Chef og øvrig befal for disse avdelinger blir på forhånd beskikket blant befalingsmenn innen det ordinære politi. Det nuværende statspolitikorps oppheves.

6. Til reserve for politiet uttas et tilstrekkelig antall – foreløpig 100 – lensmannsbetjenter mot en godtgjørelse som blir å fastsette etter nærmere forhandlinger med vedkommende tjenestemannsorganisasjon.

Reservepolitikorpset i Oslo bibeholdes. Likeså Statens Politiskoles elever som reserve."

Et mindretall (3 av 7 medlemmer) var imidlertid ikke fornøyd med forslaget til forsterkning av det ekstraordinære politi.

Uenigheten om opprettelsen av Utrykningspolitiet gjenspeilte seg også i stortingsdebatten. Den endte med at Utrykningspolitiet ble opprettet. Debatten var ikke ulik den som kom 50 år senere.

I henhold til Kongelig resolusjon av 18. desember ble Utrykningspolitiet organisert fra 1. januar 1937.

Oppgaver og øvelser

I tiden før krigen ble Utrykningspolitiet svært lite brukt. Oppgavene var vesentlig av ordens- og trafikkmessig karakter, som f.eks. regulering av trafikk i Aker politidistrikt ved store utfartshelger fra Oslo. Likedan ble det i stor utstrekning sendt ut grupper for å foreta bilkontroller etter mønster av kontrollen i 1934. Videre måtte Utrykningspolitiet overta vaktholdet i forbindelse med utbrudd av munn- og klovsyken som herjet på forskjellige steder i landet.

For at Utrykningspolitiet skulle bli samkjørt og bedre kvalifisert for sine oppgaver, ble det i september 1938 avviklet et kurs i teori og med taktiske øvelser på Trandum. I kurset deltok 10 embetsmenn, 144 tjenestemenn og 77 reservekonstabler – til sammen 231 mann.

Så kom krigen

Utrykningspolitiet fortsatte sin virksomhet etter krigsutbruddet i 1940. Høsten 1940 skiftet det igjen navn til Statspolitiet. Vaktjournalen viser at det bare var en navneendring hvor det i protokollen skiftet navn fra den ene dagen til den andre uten videre kommentarer.

Arbeidsoppgavene var til dels de samme som tidligere, men på grunn av okkupasjonen fulgte nye oppgaver som ble tillagt dette beredskapspolitiet, som var styrt av NS og okkupasjonsmakten.

Statspolitiet, som var rekruttert fra det gamle Utrykningspolitiet, fikk en spesiell stilling under krigen. Blant det ordinære politiet ble de langt på vei avskrevet som politikolleger. Tjenestemenn fra Statspolitiet og Utrykningspolitiet ga godt rekrutteringsgrunnlag for NS.

Under krigen oprettet den norske eksilregjering i London et Rikspolitikorps i Sverige. Korpset ble rekruttert av norske flyktninger som tok seg over grensen til Sverige. Da krigen sluttet 8. mai 1945, talte denne styrken 1670 mann. Den ble overført til Norge under navnet Utrykningspolitikorpset. Den ble etter hvert redusert og besto ved oppløsningen i 1947 av 45 mann.

Reorganisering

Etter at svenskekorpset ble oppløst, var det meningen at Politiskolen skulle overta Utrykningspolitiets funksjoner. Disse ideene fikk imidlertid ingen oppslutning. I stedet ble UP reorganisert ved kgl.res. av 6. juni 1947. Styrken ble satt opp med seks avdelinger mot tidligere åtte. Det var Østlandsavdelingen, Sørlandsavdelingen, Vestlandsavdelingen, Møre-Trøndelagsavdelingen, Nordlandsavdelingen og Finnmarksavdelingen. Dette oppsettet med rulleføring av avdelinger ble opprettholdt fram til 1977, da Justisdepartementet samtykket i at ajourføring kunne sløyfes.

Utrykningsstyrken besto av 139 mann og en etterforskingstyrke på 16 mann. Det var et økende behov for assistanse fra erfarne og rutinerte etterforskere i større kriminalsaker som førte til en spesiell etterforskingsstyrke. UP kan sees som en forløper for en del av Kriminalpolitisentralens virksomhet.

Foruten utdannelse i utrykningsfag ved Politiskolen, gjennomgikk personellet, som var rulleført ved UP, regelmessige fellesøvelser.

Finnmarkstjenesten

I 1948–1950 deltok til sammen 250 tjenestemenn fra UP ved grensetjenesten i Finnmark. Den politiske uroen omkring kommunistenes overtagelse av makten i Tsjekkoslovakia i 1948 og Sovjets sterkere grep på landet, førte til en spent internasjonal situasjon. Dette var bakgrunnen for justisministerens rundskriv av 19. mars 1948, hvor det het:

"Politiforsterkning av Finnmark.

Departementet bestemmer herved at inntil 100 mann av Utrykningspolitiet fra midten av april 1948 og inntil videre skal gjøre tjeneste ved en del nærmere angitte steder i Nord-Troms og Finnmark fylker (strekningen fra Skibotn/Hellingskogen og østover til Grense Jakobselv) for å ta seg av flyktninger som måtte komme over på norsk side av grensen.

Så vel grense- og passkontrollen som all annen polititjeneste innen det foran nevnte område underlegges inntil videre utrykningsstyrken, slik at det øvrige underordnede politi der, innbefattet toll- og grenseoppsynet, plikter å assistere Utrykningspolitiet i nødvendig utstrekning og for så vidt motta ordre fra lederen av dette. Denne står direkte under departementet. Forfølging av straffbare handlinger hører dog fortsatt under det ordinære politi.

Som leder av utrykningsstyrken uttar departementet herved politifullmektig Erik Muhle, som i egenskap av leder samtidig oppnevnes som ekstraordinær politiinspektør (II). Han bistås av en særskilt politifullmektig, som senere vil bli tatt ut.

Lederen har straks å etablere samarbeid med distriktets politimestere og militære sjefer".

Interessant men spesiell tjeneste

UP-mannskapene reiste nordover med tog og hurtigrute. De ble fordelt på 15 stasjoner langs grensen. Ledelsen var stasjonert i Kirkenes. Antallet ved hver stasjon varierte fra to til seks mann, alt etter størrelsen på området som skulle overvåkes.

Utstyret ved stasjonene var tråsykkel, ski til vinterbruk og robåt der det trengtes. En av stasjonene fikk tildelt en motorsykkel. Bevæpningen var Mauser karabin kaliber 7,92, Suomi maskinpistol og Walther pistol. Det var telefonforbindelse mellom stasjonene og med ledelsen i Kirkenes. En viktig del av arbeidet besto i observasjoner, så stasjonen var utstyrt med gode kikkerter.

Mannskapene måtte stelle seg selv, koke sin mat og holde orden i forlegningen. Hver eneste dag var to eller flere mann ved hver stasjon ute på patrulje langs grensen, og avstandene som ble avpatruljert, kunne strekke seg opp til 40 km i hver retning fra stasjonen. Vinterstid kunne patruljeringen bli strabasiøs når mannskapet måtte brøyte løype på tunge treski med Huitfeldtbindinger.

Avstanden til de sovjetiske grensevaktene var ikke så lang, så de holdt øye med hverandre gjennom kikkerter. Under gunstige værforhold kunne man høre samtaler på den andre siden av grensen. Om vinteren gikk norske og sovjetiske skispor bare fire–seks meter fra hverandre langs grensen. Mannskapene måtte passe seg vel for ikke å komme inn på sovjetisk område der grensen svingte. Dette kunne til sine tider være problematisk, spesielt når patruljeringen foregikk i robåt og elvestrømmen var stri.

Den første tiden stoppet de sovjetiske vaktmannskapene og hilste, og de fikk gjerne sigaretter av de norske, men etter at Stortinget den 29. mars 1949 vedtok norsk tilslutning til Atlanterhavspakten, ble forholdet straks kjøligere. Når de norske mannskapene møtte de sovjetiske vaktene, stakk de til skogs og kom først tilbake til skisporet etter at de var kommet godt forbi møtestedet.

Frampå våren da elva gikk opp, ble en norsk robåt tatt av strømmen og havnet på russisk side. Gjennom grensekommissæren fikk mannskapene beskjed om at båten kunne hentes på et bestemt klokkeslett. De norske mannskapene troppet opp i god tid, men måtte ligge ute i strømmen og ro inntil det avtalte klokkeslettet inntraff. Da skjøv de sovjetiske mannskapene båten ut fra land, så nordmennene måtte selv fange den opp ute i strømmen.

UP får dødsdom

Etter som tiden gikk, viste det seg at behovet for et utrykningspoliti, etter de forutsetninger som lå til grunn for opprettelsen i 1937, ikke lenger var til stede.

Utenom grensetjenesten i Finnmark var ikke UPs bistandsoppgaver særlig omfattende etter at reorganiseringen hadde funnet sted. Det kan nevnes bistand under Lofotfiske, bistand til Moss politikammer i juli 1950 i forbindelse med lossing av NATO-ammunisjon, trafikkbistand i Oslo-området ved stor utfart, bistand ved flyulykken på Bjørnøya da et Catalina-fly havarerte 28. mars 1954 klokken 15.00 på vei til Svalbard og til radiostasjonene i Ishavet med post. Åtte av de ni som var om bord, omkom under ulykken. Redningsrbeidet ble utført under vanskelige forhold. Alta-aksjonen 17. og 18. september 1979 bør også nevnes. (Nordisk Kriminalkrønike 1985).

1. januar 1950 overtok Per Lånkan sjefsstillingen i Utrykningspolitiet etter Erik Muhle. Utrykningpolitiets virksomhet var basert på øvelser og utrykning til oppdrag, men utover i 1950-årene ble behovet for ordensmessig bistand sterkt redusert.

Utrykningspolitiet fortsatte med øvelser. En gang var disse øvelsene lagt til Bømoen på Voss.

Under kjøreturen dit over de smale, svingete veiene på Vestlandet fikk UP-bussen og et par andre biler en del skrammer. Under morgenparolen første dag var Lånkan i dårlig humør og tordnet mot UP-styrken. Han sluttet parolen med følgende replikk:

– Og sjåførene kan bare sammenlignes med en kommode. Der er det skuff på skuff.

I 1959 mente departementet at det i fremtiden sannsynligvis ikke ville oppstå behov for ekstraordinær politiinnsats utover det som kunne dekkes av politikamrene. Departementet hadde overveiet om nye oppgaver naturlig og hensiktsmessig kunne tillegges et utrykningspoliti istedenfor politikamrene, men man fant ingen slike oppgaver.

Departementet er klar over at trafikk-kontroll i et kortere tidsrom i sommermånedene krever særskilt innsats. Men man finner at også denne tjenesten fortrinnsvis bør baseres på innsats fra hvert politikammer og ikke nødvendigvis på opprettholdelsen av et utrykningspoliti eller organisering av et spesielt trafikkpoliti.

Departementet foreslo deretter at Utrykningspolitiet nedlegges.

Nytt liv

Statspolitiet og Utrykningspolitiet hadde til sine tider utført trafikk-kontroll i beskjedent omfang. Trafikken var økende og en rekke land hadde opprettet egne trafikkpolitikorps. I de nordiske land hadde man allerede sentrale trafikkenheter: Rørliga polisen i Finland, Statspolisen i Sverige og Rigspolitichefens færdselspoliti i Danmark.

Blant dem som midt i 1950-årene gikk sterkt inn for å oppruste politiets trafikk-kontroll, var politiinspektør Thorleif Karlsen. Han pekte først og fremst på behovet for personell-, materiell- og metodemessige forbedringer ved politikamrene.

En av dem som meget aktivt gikk inn for et sentralt trafikk-korps, var Pål Feiring. (UP-sjef 1960–1976). Han skrev en lang utredning som reaksjon på departementets forslag om å legge ned UP. Han bygde da på erfaring fra et par av UPs første somre med målrettet trafikk-kontroll.

Etter at det i 1958 ble slutt på UP-øvelsene, ble UPs mannskaper satt til trafikktjeneste på de større riksveiene i sommermånedene i 1958. Det deltok fire innbeordrede tjenestemenn samt en patrulje fra staben. De innbeordrede mannskapene ble skiftet ut hver måned.

Kontrollen konsentrerte seg om Østlandsområdet og skjedde i samarbeid med de lokale politikamrene. Patruljene ble utstyrt med radarfartsmåler, fartsskriver, bilvekter og alkotester.

Virksomheten fikk en meget god mottagelse av en samlet presse. Feiring mente også at et sentralt ledet trafikk-korps var mer effektivt enn å spre resursene for mye. Han la fram en fullstendig kostnads- og organisasjonsplan for UP som trafikk-korps.

Departementets holdning var klar. UP skulle nedlegges. Norsk politiforbund, Oslo politiforening og lensmannsetatens organisasjoner hadde for øvrig ingen prinsipielle innvendinger mot å nedlegge UP. Derimot hadde Politiembetsmennenes Landsforening innvendinger, noe som kanskje grunnet seg i et ønske om å beholde embetet som utrykningssjef, eller en tilsvarende stilling i departementet.

Etter mye møtevirksomhet og diskusjon endte saken med at embetet som utrykningssjef skulle utlyses som konstitusjon, og UP skulle som forsøksordning drive med trafikk-kontroll fram til 1964 med tanke på avvikling på dette tidspunkt.

Up reiser seg av asken

I 1958 var UP langt nede, mange regnet med at døden nærmet seg da det denne sommeren bare var seks tjenestemenn i aktivitet. Fra 1962 kom UPs trafikk-kontroll inn i fastere former, og tjenesten ble utført året rundt. Det ble innbeordret sju tjenestemenn i vinterhalvåret og 16 i sommerhalvåret. I 1970 økte tallet til 24 og 56 tjenestemenn og senere til 32 og 72.

Etter meget stygge tall for drepte og skadde i trafikken rundt 1970 ble det på alle nivåer i samfunnet mer fart i debatten om trafikksikkerhet. Dette var bakgrunnen for at politiet i tiden 1973–1976 ble tilført 180 stillinger som var øremerket for arbeid med trafikksikkerhet. Av disse ble UP tildelt 120 stillinger som kom i tillegg til det tidligere antall innbeordrede tjenestemenn. Kravet om et trafikkpoliti, uavhengig av de lokale politikamrene, hadde gjennom årene vist sin berettigelse.

I 1977 var UPs personellstyrke i operativ tjeneste 152 tjenestemenn på helårsbasis og et tillegg på 40 tjenestemenn i sommerhalvåret.

En av dem som bidro til fremgangen for UP, var utrykningssjef Pål Feiring. Han dundret løs på trafikksikkerhetsproblemene i pressen, ved foredragsvirksomhet og ikke minst gjennom radio og TV. Han ble alltid godt mottatt og var velkommen med innlegg i massemediene. Han fikk kontakt med publikum. De lyttet til brumlebassen Feiring. Lokalavisen FJORDINGEN, som kommer ut i Stryn, utlyste en konkurranse om det beste slagordet for trafikksikkerhet. Vinner av konkurransen kom med følgende slagord på Nordfjorddialekt:

Heir på Feiring, beire kjeiring.

Feiring likte så godt dette slagordet at han satte det i glass og ramme.

Leif N. Olsen ble sjef for Utrykningspolitiet høsten 1976, da Feiring overtok som politimester i Drammen. Leif N. Olsen forsto også massemedienes betydning for å komme i kontakt med publikum. Han fortsatte med en utrettelig kampanje for trafikksikkerheten. Begge disse UP-sjefene har sterkt bidratt til den positive utvikling som UP har gjennomgått.

Markant utvikling

På 1960-tallet ble en stor del av politiresursene som gikk til trafikk-kontroll på landeveiene, benyttet til kontroll av førerkort og teknisk kontroll av kjøretøyene. I 1970-årene skjedde det en gradvis endring mot mer kontroll av kjøreatferd. Kontrollene ble mer rettet mot overholdelse av skiltregler, lyssignal, oppmerking osv. Vurderingen gikk ut på at atferdskontrollen hadde stor sikkerhetsmessig effekt, så reduksjonen av teknisk kontroll var forsvarlig. Først i 1980-årene ble dette akseptert fullt ut.

Denne utviklingen gjenspeiles også klart i UPs kursprogram, hvor teknisk kontroll i løpet av 1970-årene ble redusert fra hovedtema til en beskjeden plass. Også ved å sammenligne politiets instruks for trafikk-kontroll av 1958 med instruksen fra 1982, ser man denne utviklingen.

De ga seg ikke

Aulieutvalgets innstilling om den sentrale politiadministrasjon i 1970, og senere Eikanger-gruppens arbeid i 1974, aktualiserte spørsmålet om UPs fremtid. Nedgang i veitrafikkulykker opp gjennom 1970-årene, gjorde at UP stadig måtte kjempe for å beholde sine resurser i primæroppgavene.

Denne utviklingen kulminerte i 1984–1986. Det skjedde først ved en innstilling om landsdelordningen som ble lagt fram. Etter denne innstillingen skulle UPs operative virksomhet legges til landsdelspolitimesteren. Forslaget var enstemmig. Når det gjaldt UPs stabselement, i eller utenfor departementet, var utvalget delt på midten.

Så i foredraget til Kongelig resolusjon om landsdelpolitiordningen 27. januar 1986 heter det om UP:

I denne forbindelse vil Utrykningspolitiet i sin nåværende form bli omorganisert, slik at oppgavene videreføres og styrkes gjennom den nye landsdelordningen. Dette gjøres ved at landsdelpolitikamrene overtar den operative og og administrative trafikktjeneste utover de enkelte politidistrikter. Spesielle trafikkovervåkningsenheter tilsvarende dagens ordning vil bli opprettholdt. Den sentrale styring av trafikktjenesten vil bli lagt til Justisdepartementet.

Denne ordningen som ble vedtatt av regjeringen Willoch, ble imidlertid ikke gjennomført av regjeringen Harlem Brundtland senere. Det ble tvert imot bestemt at den daværende UP-ordningen skulle fortsette og styrkes.

Spørsmålet om omorganisering av UP vakte stor offentlig debatt med mange innlegg i massemediene som talte til fordel for den daværende UP-ordning.

Ikke bare trafikk

Utrykningspolitiet er, og har vært, en viktig brikke i den alminnelige beredskap. År om annet ytes flere årsverk med bistand til politikamrene. Det kan dreie seg om ordensmessig bistand eller bistand i åpningsfasen ved større kriminalsaker, som f.eks. ulike typer ran. UP har også vært bidragsyter i kampen mot narkotikabransjen. Ikke få kilo narkotiske stoffer har vært beslaglagt som følge av UPs aktivitet.

UP er på mange måter den patruljerende politistyrke mellom byene. Det kommer i den forbindelse over mange kriminelle forhold og går da til pågripelser. Flere hundre personer mistenkt for kriminell aktivitet, ettersøkte eller rømte, har vært pågrepet av UP.

Denne delen av tjenesten tilsvarer aktivitetsnivået til et stort politikammer. Dette er en del av tjenesten som ofte blir glemt.

Utrykningspolitiet har gjennom de siste 35 årene ikke bare drevet med kontroll av trafikken, men har også drevet en utbredt ekstern opplæring og informasjon.

I årene 1963–1966 gjennomførte instruktører fra UP opplæring i trafikk for tjenestemenn ved 49 politikamre. Til sammen deltok ca 1 200 embets- og tjenestemenn i denne opplæringen. Allerede fra 1964 gjennomførte UP glattkjøringskurs hvert eneste år. Dette er nå obligatorisk for alle som tar førerkort.

Folk fra UP har gjennom alle disse årene bidratt med foredragsholdere, demonstrasjoner o.a. ved en rekke arrangementer. De har deltatt ved kombinerte aksjoner sammen med andre offentlige myndigheter og private organisasjoner.

Langt flere enn de bilførere UP har bøtelagt, har vært tilsnakket og rettledet med individuell informasjon. Dessuten har UP gjennom årene opparbeidet en systematisk pressetjeneste og holder derved kontakt med publikum.

Kilder:

UP-sjef Harald Moen.

Adm. direktør Leif N. Olsens bok: Utrykningspolitiets Ni liv...

Århundrets Krønike og politiveteraner som har tjenstgjort i UP.

Bildene er fra UPs arkiv.

KRIMINALPREVENSJON I DAG OG I MORGEN

Av vicepolitikommissær Hans-Christian Albrechtsen, København.

Å forebygge og bekjempe kriminalitet er to meget viktige samfunnsoppgaver, som et samfunn må prioritere meget høyt i sin kriminalpolitikk. Når vi i det danske samfunn bekjemper kriminalitet, følger vi de internasjonale prinsipper om menneskerettigheter, De garanterer rettssikkerhet for den mistenkte og den dømte. Våre lover er også slik at de virker motiverende og avskrekkende på personer som kunne være disponert for å begå lovbrudd

Denne artikkelen skal ikke beskrive de mange initiativ som blir tatt for å bekjempe kriminalitet som er begått, men forsøke å beskrive de kriminalitetsforebyggende tiltak som kan gjennomføres før kriminaliteten er et faktum.

Det kriminalpreventive råd

Det kriminalpreventive råd ble opprettet i 1971 og har som oppgave å gi veiledning om kriminalitetsforebyggende arbeid og koordinere dette. I Rådets mandat heter det at det skal:

Virke for å forebygge kriminalitet ved å gjennomføre tiltak som fremmer rettssikkerheten, ved opplysningsarbeid og på annen hensiktsmessig måte.

Rådet består av representanter for offentlige institusjoner og private organisasjoner, hvis sakkunnskap ansees for å være av verdi for kriminalitetsforebyggende arbeid. Av praktiske grunner er arbeidet fordelt på fem faste utvalg. Medlemmene i utvalgene er ulønnet. For å ta seg av spesielle oppgaver har de enkelte utvalg tilsatt en eller flere arbeidsgrupper.

Det daglige arbeid i Rådets sekretariat blir utført av et personale som er stilt til disposisjon av rikspolitisjefen. I tillegg er tilsatt to pedagogiske konsulenter og en sosialrådgiver.

De fem utvalgene har følgende oppgaver:

Utvalget for teknisk kriminalitetsforebyggelse

Utvalget bestemmer hvilke metoder som skal brukes og hvilke tekniske hjelpemidler som skal brukes for sikre bygninger, kjøretøyer o.l.

Utvalget for taktisk rådgivning

Utarbeider taktiske forebyggende tiltak, lager brosjyrer, arrangerer kampanjer mot butikktyveri, nabohjelp og Operasjon merking.

SSP-utvalget

SSP står for samarbeidet mellom Sosial- og helserådet, Skole- og fritidsforvaltningen og Politiet.

Utvalget bistår de kommunale SSP-utvalg med faglige råd og ideer. Omkring 200 kommuner har etablert SSP-utvalg, og disse samarbeider ofte med frivillige foreninger. Man tar sikte på å samarbeide for å forebygge psykiske, sosiale, miljømessige og andre skader, særlig for å redusere barne- og ungdomskriminalitet.

Utvalget for kriminalitetsforebyggende miljøplanlegging

Arbeidet går hovedsakelig ut på primære tiltak mot kriminalitet og tar sikte på det brede publikum. Det gjelder særlig tiltak for å skape bedre trivsel i lokalområdet, f.eks. ved å utvikle lokalpatriotisme og økt medinnflytelse for borgerne.

Utvalget for kriminalitetsforebyggende orientering

Utvalget tar sikte på en bred innsats mot kriminalitet overfor barn, ungdom og deres foreldre, spesielt i skolen. Man utarbeider ideer og planer til bruk overfor barn fra daghjem til tiende klasse.

Kriminalitetsbildet i dag

Antallet brudd på straffeloven har i løpet av de siste 20 år økt fra ca 150 000 til nesten 540 000. De siste ti år har økningen ligget på 29 prosent, og i dag begås et lovbrudd hvert minutt døgnet rundt.

Visse typer lovbrudd har økt enda mer, og det er dessverre vold og innbrudd. Voldsforbrytelsene er også blitt grovere, noe som ofte fører til at ofrene får varige fysiske og psykiske men.

Tallet på innbrudd i private hjem er i løpet av de siste ti år mer enn fordoblet. Av i alt 123 000 innbrudd skjer omkring 35 000 i privathjem. Dette skapte utrygghet i de ca 2,5 prosent av alle danske hjem som i 1992 opplevde at en tyv hadde brutt seg inn og tatt med seg personlige eiendeler.

Det er likevel et gledelig trekk i bildet, nemlig at ungdomskriminaliteten er blitt halvert i de siste årene. Av et årskull er det i dag under tre prosent som kommer inn i statistikken over kriminelle barn og ungdommer. Samtidig er disse tre prosent alvorligere avvikere enn noen gang før. De danner ligaer og begår stadig grovere voldsforbrytelser. Hvis de skal kunne komme på rett kjøl, må man gjøre en innsats som både er individualisert, og som bygger på tverrfaglig samarbeid. Det er blant annet dette arbeid som skal bli skildret i det følgende.

Alle kan forebygge vold

I forbindelse med ungdomsvold i de siste årene er det kommet nødrop fra foreldre som er rammet av vold. De ønsker en kollektiv motstand mot vold som handlingsmønster. Det blir også drøftet om man kan redusere volden ved å gi strengere straffer, men det spørsmål skal ikke diskuteres her. Det er viktig å huske at det trengs en varig forebyggende innsats mot vold, og at dette ikke bare er en oppgave for offentlige myndigheter. Det krever i høy grad medvirkning fra vanlige borgere.

Dagens danske familier fremstår egentlig ikke som en sammensveiset gruppe, men mer som enkeltindivider som lever hvert sitt liv. Barna glir tidlig bort fra familien og over mot kameratflokken, som blir den viktigste oppdrager. Det vil si at kameratgruppen danner rammer og verdinormer.

Disse normer og verdier blir lett preget av voldsog actionfilmer, der heltene eliminerer skurkene ved å bruke vold. Følgelig kan det være vanskelig for familien å gi barna normer og verdier som kan bygge barrierer mot vold og aggresjon.

Mange unge blir også isolert i samfunnet, fordi utdannelse og arbeidsplasser blir forbeholdt et fåtall. Mange unge har vanskelig for å se en mening med tilværelsen, deres kontakt med familien er sporadisk, og de er offer for arbeidsløshet. De synes å ha liten mulighet for å utvikle seg og få en viss materiell status. Actionrollen kan derfor bli den enkeltes form for å overleve og skape seg en identitet, samtidig som den kan utløse aggresjon og innestengt frustrasjon over de triste fremtidsutsikter.

Vold er et kollektivt ansvar

Det er en tendens til at folk flest vil unngå å ta ansvar når de blir vitne til forbrytelser på offentlig område. Folk tør ikke gripe inn fordi de frykter at de selv kan bli utsatt for vold. Dette er i dag et alvorlig problem.

Samfunnets reaksjoner på grov vold tar så lang tid at voldelige ungdommer, hvis liv er preget av her og nå-innstilling, kan oppfatte det som om samfunnet aksepterer bruk av vold.

Vitner må beskyttes bedre

Hvis man blir vitne til vold, bør man selvsagt melde det til politiet og gi opplysninger som vitne. I den forbindelse vedtok Folketinget i april 1992 et bedre vern for vitner. Forandringen er tatt inn i straffelovens § 123, og den fastsetter sanksjoner mot dem som ved vold eller trusler om vold forsøker å forulempe vitner.

Voldsproblemet i dag er et kollektivt ansvar for enkeltmennesker, særlig foreldre, og samfunnet. Først og fremst bør foreldre interessere seg mer for hvordan deres barn oppfører seg, og hva de interesserer seg for. Hva gjør de når de ikke er hjemme? Hva gjør de når de er sammen med kamerater? Større barn, som ikke alltid retter seg etter foreldrenes krav, f eks når det gjelder innetider og lekselesing, trenger faste rammer, selv om det kan føre til konflikter i hjemmet.

Samtidig må man huske at barn vil ha lettere for å akseptere krav og retningslinjer når de får være med og øve innflytelse på sine egne vilkår. Likevel må foreldrene ha det endelige ansvar.

Det er viktig at foreldrene får barna til å forstå at vold ikke er en metode for å løse problemer, men er et problem i seg selv. Foreldrenes normer og verdier må innebære et klart nei til voldsbruk.

Foreldrenes holdning er en av de viktigste faktorer mot vold, men de må ikke bli stående alene med ansvaret. Offentlige instanser må medvirke til en samlet holdning som styrker foreldrenes budskap til barn og ungdommer.

At vold er uakseptabelt, må være en klar holdning i daginstitusjoner, fritids- og ungdomsklubber, skoler, idrettslag os speiderforeninger. Hvis problemet likevel skulle oppstå, bør disse instanser søke å løse problemene i samarbeid med foreldrene. Det må skje en holdningsendring i hele samfunnet, slik at vold oppfattes som en svakhet istedenfor som styrke.

Definisjoner

Primær, sekundær og tertiær prevensjon er begreper som brukes om første, andre og tredje nivå av forebyggelse. Det kriminalpreventive råd har i sin redegjørelse for arbeidet i 1990-årene uttalt følgende:

Primær prevensjon omfatter forsøk på å redusere kriminalitet ved tiltak som rettes mot den brede allmennhet for å hindre at kriminalitet oppstår.

Sekundær prevensjon omfatter tiltak som rettes mot grupper eller individer som viser tidlige symptomer på problemer.

Tertiær prevensjon tar sikte på å hindre at lovovertredere fortsetter sin kriminalitet.

Hvis et lokalt kriminalitetsforebyggende arbeid skal lykkes, bør innsatsen vurderes på alle tre nivåer. Det vil neppe føre fram å starte en innsats på primært og sekundært nivå dersom man ikke gjør noe mot hardt belastede barn og unge. Innsats på det tertiære nivå retter seg mot enkeltpersoner når skaden allerede har skjedd. Her er innsatsen ikke egentlig forebyggende, og oppgavene må løses i den sosiale sektor – og ikke på tvers, f.eks. i SSP-regi.

Det lokale SSPs oppgave på det tertiære nivå er først og fremst å samarbeide om en helhetlig forebyggende innsats, først og fremst på det primære og sekundære nivå.

Før man starter et lokalt arbeid, må man erkjenne at det foreligger et lokalt behov. Enkeltmennesker, grupper og foreninger må komme sammen og bidra med det hver enkelt av dem kan gjøre.

Samarbeidet i SSP har i de siste 15 år tatt sikte på å skape en organisatorisk ramme for forebyggende arbeid for barn og ungdom i lokale områder. Man har også utviklet tverrfaglig baserte arbeidsmetoder, ut fra en helhetsforståelse av barn og ungdommers hverdag.

Som før nevnt, er det i dag omtrent 200 kommuner som har etablert et SSP-samarbeid. Erfaringen viser at SSP-utvalg kan bidra til å forebygge kriminalitet, bl.a. vold blant barn og unge. Utvalgene har også kunnet støtte lokale preventive initiativ.

Samtale istedenfor vold i grunnskolen

Esbjerg kommune har i SSPs regi startet kurset Samtale istedenfor vold for 8. klasse i skoleåret 1992–93. Hensikten er å gi elevene en bevisst holdning til vold.

I to fulle skoledager blir begrepet vold belyst fra mange innfallsvinkler. Kurset starter med at man redegjør for voldssituasjonen i Danmark, og det slutter med at elevene skal redegjøre for hva de selv kan gjøre for å redusere voldsbruk.

Kursene bygger på gruppearbeid og prosjektorientert undervisning, og man har også diskusjoner i plenum. Lærerne forestår den faglige ledelse, men alle elever får komme til orde med erfaringer, ideer og forslag. Etter å ha fått to dagers undervisning utarbeider elevene en rapport. Den brukes som grunnlag for videre diskusjon blant kameratene og i hjemmene. I tillegg brukes rapportene som et verktøy for SSP-utvalget i Esbjerg, fordi de ofte inneholder forslag som man kan sette ut i livet.

Som viktige elementer i arbeidet påpeker SSP-utvalget i Esbjerg – ved skolekonsulent Jørgen Tambour – følgende:

Dersom kursene skal ha en preventiv funksjon, er det absolutt nødvendig at man bruker politifolk som instruktører. I Esbjerg har det latt seg gjøre, takket være et fint samarbeid med ordens- og kriminalpolitiet.

Det er også viktig at instruktørene er politifolk med fagkunnskaper og lang erfaring. Elevene er nysgjerrige og vil gjerne fortelle om hva de selv har opplevd, og på kursene kommer man derfor ofte inn på andre kriminelle forhold enn vold. Nesten alle vurderinger som er kommet fra elever og lærere, understreker at fremgangen i arbeidet langt på vei skyldes at de som instruerer, er politimenn som er faglig allsidige.

Det er også en fordel at elevene i kursdagene ikke er på sine vanlige skoler. Andre lokaler vil gi en helt annen undervisningssituasjon og opplevelse. Her i byen bruker vi lokaler i et kommunalt aktivitetshus.

Etter kurset får elevene i Esbjerg komme på besøk i politihuset. Dette er i seg selv en opplevelse for dem, men den største verdien ligger i at de unge lærer politiet å kjenne. Ved et allsidig samvær får de et positivt og fortrolig forhold til politiet. Dette gir en bivirkning som også kan redusere ungdomskriminalitet.

Det siste forhold er blitt bekreftet av mange pedagoger. Barn og unge vil nødig skuffe voksne som de kjenner. Det er lettere med voksne som de ikke kjenner. Dette gjelder også om de voksne er politifolk.

Når kursene er avsluttet, blir det gjennomført et foreldremøte på skolene, hvor også politimennene deltar.

I skoleåret 1992–93 er det holdt kurs i 45 åttendeklasser, og utgiftene er blitt dekket av de midler som Esbjerg kommune har stilt til rådighet for SSP-utvalget.

Forebyggende innsats mot ligakriminalitet

Høsten 1992 nedsatte Det kriminalpreventive råd en arbeidsgruppe som skulle forsøke å hindre at det ble dannet uheldige gjenger blant barn og ungdommer. Gruppen omfatter representanter fra Ålborg, Støvring, Århus, Odense, Frederiksberg og København.

I regi av SSP utarbeider de lokale myndigheter prosjekter, og den lokale prosjektleder er med i Rådets arbeidsgruppe. Prosjektene tar sikte på å hindre at det blir dannet skadelige gjenger, å gjøre en kriminalitetsforebyggende innsats overfor barn i 12-årsalderen og å engasjere foreldre i selvhjelpsgrupper og sosialt gruppearbeid.

Innhold

Arbeidet har tatt utgangspunkt i en rekke større byer, hvor ligakriminalitet ikke er noe ukjent fenomen. I disse byene skal det lokale SSP-utvalget være prosjektansvarlig, peile inn og søke å avdekke problemene for å gjøre en preventiv innsats på sekundært nivå.

Rådet mener at den forebyggende innsats må gjøres så tidlig at de grupper man sikter mot, ikke er etablerte, manifeste rockergrupper eller ungdomsbander. Slike grupper har som oftest meget faste rammer og normer, noe som gjør det meget vanskelig å nå synlige resultater.

Foreldregrupper er vanskelig å trekke inn i arbeidet når det gjelder ungdom i alderen 16–18 år, mens det er store muligheter når barna er 12–13 år.

Rådet vil stille konkrete forslag til arbeidet og gjøre det handlingsorientert. Til en viss grad er det snakk om å utdype og komplettere de erfaringer man alt har gjort for å hindre at det oppstår ungdomsbander. Selve arbeidet skal avvikles i tre faser.

I første fase fastsetter man hvilke barn, foreldre og resurser som skal trekkes inn i arbeidet. SSP-utvalget er allsidig sammensatt, og det kan derfor samordne det man vet om barna og foreldrene. Opplysningene blir hentet fra skoler og sosialvesen, fra fritids- og ungdomsklubber og fra politiet.

I annen fase tar man kontakt med målgruppen. Alt ved den første kontakt bør barna og foreldrene ha mulighet til å gi uttrykk for ønsker og behov. Samtidig er det viktig at myndighetene gir til kjenne sine holdninger og normer for prosjektet, og hvordan barna skal delta i arbeidet. Før man starter prosjektet, må barna og foreldrene være enige med ledelsen om mål og metoder.

Man forsøker også å engasjere ubelastet ungdom i prosjektet, dels for å unngå å stigmatisere gruppen, og dels for å sikre en positiv påvirkning fra jevnaldrende.

Foreldrene blir trukket direkte med i de forebyggende tiltak. De får vite at de på lengre sikt kan få problemer med barnet, om de ikke gjør en positiv innsats. De får spørsmålet: Hva vil du gjøre for hindre at ditt barn kommer inn i en ungdomsbande?

Selvsagt skal myndighetene støtte og veilede foreldrene, men man ønsker å trekke foreldrene mer med. De må bli engasjert og medvirke i de anstrengelser som gjelder deres egne barn. Dette kan man best oppnå ved å tale åpent om prosjektets innhold og siktemål.

Man bør også unngå å henge ut de deltagende barn som er sosialt belastet eller kriminelle.

Den lokale prosjektlederen gir foreldrene sekretærhjelp, og man sørger for møtelokaler, f. eks. i den lokale fritids- og ungdomsklubben.

Tredje fase omfatter arbeidet med å følge opp barna. Denne fasen bygger særlig på de menneskelige og andre resurser som finnes i lokalmiljøet.

I denne fase må man legge stor vekt på barnets helhetsutvikling. Bare på den måten kan barn i faresonen bli i stand til å uttrykke seg selvstendig, noe som er en forutsetning for å bli sosialt integrert. Prosjektet skal tilpasse seg menneskene, ikke omvendt. I denne tredje fasen skal prosjektet være en integrert del av virksomheten i en institusjon, f. eks. en fritidsklubb.

Når arbeidet er ferdig, skal det bli vurdert. Det er ikke snakk om noe vitenskapelig arbeid, men man vurderer det som er gjort, og hva som kan gjøres for å hindre at det blir dannet bander.

De lokale prosjektledere er på forhånd tilsatt av de kommunale forvaltninger. Det er lærere, sosialpedagoger og klubbpedagoger. Det kriminalpreventive råd dekker utgiftene til møter og transport.

Kriminalpreventivt arbeid i grunnskolen

Arbeidet i grunnskolen avviker i prinsippet ikke fra det som skjer i andre sammenhenger, f.eks. i klubbsektoren. Man tar sikte på å skape holdninger som får barn og ungdom til å holde seg unna kriminalitet og asosial oppførsel.

Den beste fremgangsmåten i grunnskolen er ikke at man på sentralt hold utarbeider undervisningsmateriell, som så blir distribuert. For elever og for mange lærere virker det uheldig å få ferdige løsninger og materiell fra en institusjon som de ikke kjenner.

En slik metode skaper ikke motivasjon og engasjement. Det oppnår man derimot ved å trekke eleven direkte inn i arbeidet. Når elevene selv får være med å utarbeide kampanjer og lage materiell, får de følelsen av at det er de selv, klassen og skolen som står bak det hele. Det kriminalpreventive råds oppgave blir å lage forslag til læreren.

I dagens grunnskole er det en utbredt forestilling at det av pedagogiske grunner er heldig at elevene får være med å vurdere undervisningen. De må få si hva de mener om de mål som blir stilt opp, og om man har muligheter for å nå målene.

I den nye forordningen om grunnskolen tar man sikte på en ny form for pedagogikk. Også det forebyggende arbeidet må derfor integreres med de prinsipper som den nye loven søker å fremme. Tanken om elevsentrert undervisning gir skolen plikt til å sette den enkelte elevs behov og utvikling i sentrum. Det kan f. eks. skje ved at klassene i perioder blir delt i grupper ut fra elevenes behov. Dette stiller større krav til lærerne om å samarbeide på tvers av årganger og klasser.

Prosjektoppgavene i niende og tiende klasse kan egne seg godt for det preventive arbeidet. Det vil i større grad kunne aktivisere de eldre elevene. Et prosjekt om temaet Vold kan f.eks. kombineres med matematikk når man skal drøfte hva volden koster samfunnet. Noe lignende kan skje med språk og grammatikk.

Den nye pedagogikk i grunnskolen kan også virke fornyende på den preventive undervisningen. Det kan gi en oppvurdering av det forebyggende arbeid, slik at det i større grad blir integrert i den daglige undervisning.

Det er allerede flere eksempler på at skolen er interessert i å finne nye former for den preventive undervisning. Den må bli slik at skolens elever, lærere og foreldre blir trukket med i prosessen. Den må bli deres prosess.

Utvikling av lokalt SSP-samarbeid

Våren 1992 nedsatte Det kriminalpreventive råd en arbeidsgruppe som skulle etablere lokale utvalg og gi råd om hvordan arbeidet burde utvikle seg. Utviklingsarbeidet, som er toårig, er i SSP-regi gjennomført ført i Sindal, Randers, Silkeborg, Naskov og København, hvor det er etablert lokale utvalg.

Målsetting

Formålet med utviklingsarbeidet er:

– å etablere et organisert samarbeid mellom SSP-utvalg og barn, unge og voksne i området

– å komme tettere inn på barn, unge og voksne, slik at arbeidet kan skje etter deres ideer, behov og resurser

– å få barn, unge og voksne til konkret å formulere budskap i deres lokalområde, skoler, ungdomsklubber, idrettsforeninger o.l.

– å fremme en dialog mellom barn, unge og voksne og de lokale myndigheter.

Innhold og målgrupper

I 1989 ble SSP-samarbeidet vurdert av Amternes og Kommunernes Forskningsinstitut i Danmark ved seniorforskeren Jill Mehlbye. Av undersøkelsen går det fram at en del av arbeidet med barn og unge på SSP-området later til å skje uten at foreldrene er med i den ønskede utstrekning. Initiativtagerne og de ansvarlige for arbeidet er de lokale SSP-utvalg, og bare i mindre grad de man tar sikte på, nemlig barn, unge og foreldre.

Det er karakteristisk at myndighetene stiller krav og forventninger til hverandre i samarbeidet, mens forholdet til barn, unge og foreldre er et helt annet. Dette kan gi dem en følelse av manglende innflytelse og ansvar, noe som igjen kan føre til at de fraskriver seg ansvar for det preventive arbeid.

For å fremme vanlige borgeres engasjement anbefaler Rådet at det lokale SSP-utvalget deles i flere underutvalg. Hovedutvalgets oppgave skulle da bh å gjennomføre arbeidet på den primære nivå.

Barn, unge og foreldre bør komme med i det overordnede utvalg, og de bør få reell innflytelse. Dette er en forutsetning for å få aktive og positive medlemmer. Medarbeiderne bør formidle informasjon, samtidig som de er lydhøre overfor ideer og forslag og er med på å treffe beslutninger.

Etablering av lokale forebyggende utvalg

De enkelte utvalg bør etableres etter initiativ av det lokale SSP-utvalg, slik at det siste har oversikten over hele det nettverk som arbeider med forebyggelse.

Før man etablerer et lokalt utvalg, bør det være personlig kontakt mellom de innbyggere som vil gå inn i SSP-utvalget og underavdelingene. SSP-utvalget må avgrense arbeidet i underavdelingene og redegjøre for den etikk som man bør ha i virksomheten. Underavdelingene bør f. eks. ikke etterforske hendelser eller forbrytelser. Rådet anbefaler også at man setter opp skriftlige avtaler om fordelingen av arbeidet.

SSP-samarbeidet har styrket det uformelle nettverket, og de lokale utvalg kan styrke ansvar og følelse av fellesskap i distriktene.

Eksempler på de lokale utvalgs initiativ kan være:

– å gjennomføre temamøter om lokale kriminalitetsproblemer

– å informere om hvordan negative og diskriminerende holdninger kan føre til kriminalitet, særlig blant innvandrere

– å utvikle det lokale nettverk, bl.a. med foreninger og klubber

– å utarbeide opplysningsmateriell, video, plansjer o.l.

– å lage arrangementer om barneoppdragelse, misbruksproblemer, aids o.l.

– å orientere om lokale fritidsmuligheter

– å gjøre voksne mer ansvarlige i forhold til barn og unge, bl.a. ved å få foreldre med i arbeidet med forebyggelse

– å søke å gi foreldrene en større forståelse av at problemer med barn og unge også er deres problem, ikke bare en oppgave som skal løses av myndighetene, men gjerne i samarbeid med dem.

Det forebyggende utvalget i Lendum

Arne Nyhus fra Lendum i Sindal kommune kan berette følgende om det lokale utvalget i Lendum:

Sindal er en av de fire kommuner som deltar i en forsøksordning under Det kriminalpreventive råd. Forsøket tar sikte på å opprette lokale utvalg for opplysning og aktivitet i området.

SSP-konsulent Helle Mariager i Sindal redegjør for hvordan man legger opp og inspirerer slike grupper:

Utvalget i Lendum har sju medlemmer, alle innbyggere i distriktet. Før gruppen ble dannet, slo den fast:

– Utvalget er ikke blitt dannet på grunn av aktuelle problemer med kriminalitet eller misbruk

– utgangspunktet er at Lendum allerede har et foreningsliv som fungerer godt

– gruppen har konstatert at det ikke lenger er mulig å drive en ungdomsklubb med frivillige hjelpere på faste kvelder og med bestemte tilbud

– skolen har lenge vært innstilt på å åpne sine lokaler for lokale initiativ. Det har vært en sentral tanke at utvalget ikke bare skal komme med en mengde tilbud til barn og unge, og det består derfor av fire unge og tre voksne.

I våre seks måneder har utvalget stått for følgende initiativ:

– arrangert foredragskvelder om narkomisbruk, aids og foreldreetikk

– sørget for at de unge kan låne skolens musikklokale på ettermiddager og kvelder

– gjennomført en undersøkelse av barns fritids vaner og behov for aktivitet. Arbeidet har omfattet elever fra tredje til tiende klasse.

Lendum har ca 2 000 innbyggere.

Kriminalitet blant asylsøkere

Høsten 1992 ba Danmarks Røde Kors Det kriminalpreventive råd om samarbeid for å forebygge kriminalitet blant asylsøkere. Bakgrunnen var at medarbeidere ved asylsentrene hadde kunnet konstatere et stigende antall problemer med asylsøkere, særlig butikktyverier.

For å få belyst problemet innkalte Røde Kors alle asylsenter-ledere til et møte, hvor det også deltok representanter for politiet, Direktoratet for udlændinge og Det kriminalpreventive råd.

Deltagerne var enige om at man burde starte et forebyggende arbeid, slik at problemene kunne bli begrenset. Man burde også gjøre en innsats for å skape et bedre innbyrdes forhold mellom asylsøkerne, mellom asylsøkerne og de ansatte ved sentrene og mellom asylsøkerne og omgivelsene.

Når det er nødvendig med en spesiell innsats overfor asylsøkerne, beror det ikke på at de er verre enn andre, men at de på mange områder er mer sårbare. Erfaringen tyder også på at deres kriminalitetsproblemer delvis har sammenheng med andre faktorer enn de som påvirker kriminalitetsmønsteret blant danske borgere.

Det er også avgjørende at en innsats blir et naturlig ledd i arbeidet for å skape gode menneskelige relasjoner i asylsentrene. Man må også ta sikte på å skape nærkontakt med de mennesker som bor i strøket omkring sentrene, slik at man unngår at de asylsøkende får et uheldig stempel på seg.

I en forebyggende innsats overfor asylsøkere må man særlig arbeide for å skape en holdning hos barn, unge og voksne, slik at de unngår kriminalitet og asosial oppførsel. Dette er en langvarig prosess som krever mer enn en orientering om danske lover og rettsregler.

Asylsøkerne må selv være med

En forutsetning for å nå et godt resultat er at de asylsøkende blir engasjert direkte i det forebyggende arbeid. De nødvendige normer blir lettere opprettholdt av den enkelte som selv har vært med på å utforme dem. Ved felles praktisk aktivitet kan partene lære hverandre å kjenne, noe som kan bidra til å fjerne usikkerhet og gjensidig mistro.

Etter et møte med lederne for asylsentrene ble det i regi av Røde Kors nedsatt en arbeidsgruppe. Den besto av representanter for Justisdepartementet, Innenriksdepartementet, Direktoratet for Udlændinge, Dansk Flygtningehjælp, rikspolitisjefsembetet, politimesterforeningen og Det kriminalpreventive råd. Som formann for gruppen ble valgt lederen av det danske Røde Rors, Jørgen Chemnitz.

Arbeidsgruppens første oppgave er å drøfte forslag til en kriminalitetsforebyggende innsats blant de asylsøkende i Danmark.

SSP-modell

Det kriminalpreventive råd bestemte tidlig at arbeidet skulle bygge på de erfaringer man hadde fra SSP-samarbeidet i kommunene. Et forslag fra Rådet ble godkjent av arbeidsgruppen våren 1993.

Forslaget bygger delvis på et gruppearbeid som skal gi de asylsøkende en oversikt over danske normer og verdier. Asylsøkerne skal få kjennskap til danske lover og rettsregler og bakgrunnen for disse. Arbeidet i gruppen skal skape holdninger som virker sterkere enn appeller, advarsler eller tvang.

Gruppearbeidet vil i seg selv føre til at asylsøkerne lærer hverandre å kjenne og blir engasjert i virksomheten. Man arbeider også for å vise verdien av en toveiskommunikasjon i arbeidssituasjoner og i forhold til andre i eller utenfor asylsenteret.

Utvalg i asylsentrene

Når gruppearbeidet er avsluttet, utpeker hver språkgruppe en representant til et lokalt forebyggende utvalg, hvis første oppgave blir å utarbeide felles normregler for alle asylsøkere i senteret.

Utvalget kan bare arbeide med generelle forebyggende initiativ, akkurat som de tidligere omtalte kommunale utvalg. For å gjennomføre gruppearbeidet og siden etablere utvalg i sentrene er det nødvendig at hvert senter oppnevner to medarbeidere som skal starte og samordne virksomheten.

Utdannelse

Å sette i gang og å samordne et forebyggende arbeid i et asylsenter krever at de som bli valgt, blir utdannet til å løse sine oppgaver. Det kriminalpreventive råd har derfor utarbeidet et kurs for medarbeiderne i sentrene.

Blant emnene kan nevnes "Rådet som partner, problemanalyse, møteledelse, samtale som verktøy, praktiske øvelser, normdannelse, lokale utvalg.

Det første kurset ble gjennomført i april 1993 med deltagere fra asylsentrene Hotel Europa, Odder, Ranum, Rønde, Svaneparken og Svenstrup. Dessuten deltok flere tolker i kurset.

Disse kursene skal selvfølgelig fortsette og bygges ut med sikte på å bedre de asylsøkendes oppførsel overfor hverandre, overfor medarbeiderne i sentrene og overfor samfunnet utenfor.

ØSTKRIMINALITETEN KOMMER TIL FINLAND

Av överkommissarie Reijo Hyytiäinen ved innenriksministeriets politiavdeling, Helsingfors.

I avisenes reportasjer heter det gjerne at den såkalte østkriminaliteten ikke utgjør noe stort problem i Finland. Man er oppmerksom på at den kan bli farlig, men foreløpig har man den under kontroll, heter det.

De utenlandske kriminelle som finsk politi hittil har kommet i kontakt med, har som oftest kommet fra de andre nordiske land. Samtidig har det gått en strøm den andre veien. Det har vært flere finske kriminelle i Sverige enn svenske kriminelle i Finland. Hvert år er et middels stort fengsel i Sverige fylt av finske kriminelle.

I begynnelsen av 1990 begynte man å se endringer i dette mønsteret. Persontrafikken fra Russland og Estland ble mangedoblet, og flere utlendinger fikk opphold i Finland.

I 1990 utgjorde utlendingene ca 0.4 prosent av befolkningen, men i 1994 var andelen økt til 1.1 prosent, eller 56 000 mennesker. Den største gruppen, ca 20 000 personer, var kommet fra det tidligere Sovjetunionen.

I de siste årene har også tallet på utlendinger som reiser inn i Finland, økt eksplosjonsartet. Det dreier seg særlig om folk fra Estland og det tidligere Sovjetunionen. Ca 1.6 millioner passerte grensestasjonene på vei inn eller ut, og samtidig kom 1.4 millioner utlendinger til Helsingfors havn. I forhold til 1992 økte tilstrømningen med 40 prosent.

Foreløpig få kriminelle

Fra og med 1990 begynte denne internasjonaliseringen å sette sine spor i finsk kriminalstatistikk. I 1989 var det bare 60 utlendinger som ble anholdt for lovbrudd, og i 1990 ble 274 russere eller estlendere pågrepet. I 1991 og 1992 økte tallet sterkt, men i 1993 og første del av 1994 kunne man registrere en liten tilbakegang.

Tallet på utlendinger som bor fast i Finland, er blitt flerdoblet, og det samme gjelder turister fra utlandet. De forbrytelser som er begått av utlendinger, utgjør likevel bare 2 prosent. I noen europeiske land er de tilsvarende tall 30–40 prosent. Fremdeles er det altså slik at de aller fleste forbrytelser blir begått av finske statsborgere.

De lovbrudd som blir begått av utenlandske statsborgere, er dessuten mindre alvorlige. Som regel dreier det seg om smugling og salg av alkohol, tyverier og trafikkforseelser. Samtidig har det vært en viss økning i salg av