Discover millions of ebooks, audiobooks, and so much more with a free trial

Only $11.99/month after trial. Cancel anytime.

Norske Kriminalsaker 1979
Norske Kriminalsaker 1979
Norske Kriminalsaker 1979
Ebook134 pages2 hours

Norske Kriminalsaker 1979

Rating: 0 out of 5 stars

()

Read preview

About this ebook

True crime - de virkelige historier fra Norge.Bli med, og les om dramatiske politisaker i norsk politihistorie.Norske kriminalsaker inneholder en lang rekke spennende, autentiske saker, som er skrevet av politimennene og -kvinnene som var med i oppklaringsarbeidet. Alle sakene er avsluttet, og domsfellelse har funnet sted. Det er nervepirrende lesning, og virkeligheten overgår ofte fantasien.Leserne får bli med inn i noen av de mest dramatiske sakene i norsk politihistorie og stifter bekjentskap med puslespillet som legges for å finne gjerningsmennene.-
LanguageNorwegian
PublisherSAGA Egmont
Release dateDec 20, 2018
ISBN9788726092806
Norske Kriminalsaker 1979

Read more from Diverse

Related to Norske Kriminalsaker 1979

Reviews for Norske Kriminalsaker 1979

Rating: 0 out of 5 stars
0 ratings

0 ratings0 reviews

What did you think?

Tap to rate

Review must be at least 10 words

    Book preview

    Norske Kriminalsaker 1979 - Diverse

    Diverse

    Nordiske kriminalsaker 1979

    Saga

    Nordiske Kriminalsaker 1979

    Copyright © 1979, 2018 Diverse og SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen

    All rights reserved

    ISBN: 9788726093551

    1. e-bok version, 2018

    Format: EPUB 2.0

    SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

    KRIMINALSAKER • NORGE

    TELEFONTERRORISTEN

    I 1976 dukket det opp en person i Østlandsområdet som for almenheten ble kjent under navnet Telefonterroristen. Det var ikke politiet som fant på navnet, men avisene. Han ble omtalt både i lokalpressen og i hovedstaden. VG skrev en gang: Dette er Norges mest etterlyste mann.

    Terror er et velkjent ord i våre dager. Det er latin og betyr redsel eller skremsel. Det var nettopp redsel mannen spredde om seg. Mange ble oppskremt og redde etter å ha mottatt telefonmeldinger om de mest skremmende begivenheter. Han kom med mange trusler mot politiet, og forårsaket en rekke utrykninger på grunn av falske meldinger.

    Falske skilter

    Lensmannen i Trysil kom for første gang i kontakt med mannen på forsommeren 1975. Politiet rykket ut til en hytte hvor det nylig var begått innbrudd. I nærheten traff de en person som de fant grunn til å sjekke. Det viste seg at mannen ikke hadde førerkort og kjørte en bil som hadde falske skilter. Han sa at han het Sverre Fjelldahl, og oppga å være uten fast bopel. Han var ukjent for lensmannsfolkene, og fortalte at han nettopp var kommet til Trysil for å besøke en arbeidskamerat ved navn Karl Johan Karlsen.

    Lensmannen avskiltet bilen på stedet, og plasserte den på gården til Karlsen. Om natten eller dagen etter tok imidlertid Fjelldahl bilen og kjørte til grensen mot Sverige. Der ble han stoppet av tolltjenestemenn, og saken ble anmeldt til lensmannen som hentet bilen. Men Fjelldahl ga seg ikke med det. Dagen etter lurte han seg igjen til å hente bilen, satte på nye falske skilter av papp og kjørte avgårde.

    Folkene på lensmannskontoret skjønte at dette måtte være en usedvanlig aktiv kar på sitt område. Selv om han var forsvunnet fra distriktet, måtte saken selvsagt forfølges videre. Det viste seg for øvrig at Fjelldahl hadde oppgitt falsk navn, idet hans rette navn var Fjell. Lensmannen regnet nå med at mannen neppe ville komme tilbake til bygda, men der tok han feil.

    Mannen dukker opp på ny

    En dag i romjula kom Fjell igjen til Trysil. Han kjørte da en stor personbil av amerikansk fabrikat og med amerikanske skilter. Lensmannen fikk melding om dette, og to av lensmannsbetjentene rykket ut og traff mannen med bilen på en sidevei ikke langt fra grensen mot Elverum.

    Det var åpenbart at han kjørte ulovlig, men selv påsto han at han hadde importert den amerikanske bilen på lovlig vis. Førerkort hadde han fortsatt ikke. Betjentene måtte nødvendigvis se å få satt en stopper for hans ulovlige kjøring, og ba ham sette bilen fra seg og bli med til politikammeret i Elverum. Dette nektet han bestemt, og tross mange forsøk på å overtale ham til å bli med frivillig, ga han seg ikke. Betjentene måtte ta ham med makt for å få ham med i sin bil. Under basketaket rev han istykker klærne til betjentene. Omsider fikk de ham med til Østerdal politikammer, og derfra ble han etter anmodning sendt videre til Oslo politikammer som fra før av hadde under etterforsking en sak mot ham, blant annet for innbrudd. I Oslo ble han satt i varetektsfengsel, og ble sittende der til ut på nyåret 1976. Etter løslatelsen reiste han til Sverige og tok opphold og arbeid i Stockholm.

    Brev- og telefonterror

    Det tok nå etter hvert til å strømme inn brev og telefoner fra Fjell til politiet både i Østerdal og Oslo, ikke minst til lensmannen i Trysil. Den 5. mai fikk således lensmannen et brevkort undertegnet Fjelldahl. Der sto det at han kunne hilse fra Karl Johan Karlsen, som da også befant seg i Stockholm, og si at neste gang dere kommer til hans eiendom og tar mopedkjørere, skal vi komme med 20 raggare fra Stockholm og banke dere opp alle i hop. Bakgrunnen for denne truselen var at lensmannen 2. påskedag hadde vært hos Karlsen for å prøve å oppspore Fjell, men uten å treffe ham. Besøket hos Karlsen var likevel ikke forgjeves, for lensmannen anholdt en mopedkjører som kjørte under påvirkning av alkohol. Dette måtte Fjell ha hørt om, og mislikte det i høy grad.

    Samme dag fikk en av lensmannsbetjentene telefon fra Fjell. Det var lensmannsbetjentens kone som tok telefonen, og hun fikk da høre den samme truselen om at raggare skulle komme og ta lensmannens folk.

    Fjell ble etter hvert mer og mer aktiv, både pr. telefon og brev. I mai måned 1976 ble hans arbeidskamerat Karl Johan Karlsen innkalt til heimeverntjeneste. Brevet med innkallingen kom imidlertid tilbake med beskjed om at Karlsen ikke aktet å møte, og at han hadde brent uniformen sin. Brevet var undertegnet av Karlsen, som senere anmeldte Fjell for å ha skrevet dette brevet, som ellers var avfattet på en meget sjikanøs måte.

    Utover våren mottok lensmannen stadig brev med forskjellige trusler. Utpå høsten samme år kom det også et brev til soknepresten i bygda. Sammen med brevet lå det en kvittering for kr. 1.500,–. Brevet var undertegnet Sverre Fjell, og han skrev at han ville vende seg til presten for å gjøre oppmerksom på at han var blitt utsatt for rene overgrep og tortur fra lensmannsfolkenes side. Dessuten hadde lensmannskontoret underslått de kr. 1.500,– som han hadde kvittering for. Brevet var undertegnet: Hilsen en troende. Sverre Fjell. Kvitteringen var falsk, noe som var lett å se ved første øyekast.

    Høsten 1976 ble det berammet straffesak mot Sverre Fjell i Oslo for de forhold han der skulle stå til rette for. Fjell ble lovlig stevnet til retten, men møtte ikke. Han ble likevel dømt, og fikk 6 måneders fengsel som ble ansett sonet ved utholdt varetekt.

    Falske anmeldelser

    Etter hvert begynte det nå å komme inn flere falske anmeldelser pr. telefon til forskjellige politimyndigheter. Den 20. oktober 1976 fikk således lensmannen i Stor-Elvdal oppringning fra en kar som kalte seg Svein Kristiansen og sa at han bodde i Tørberget. Han oppga å ha haiket med to svenske gutter, og midtveis mellom Rena og Koppang hadde de satt ham av. Guttene var bevæpnet med pistol, og det måtte være farlige karer som politiet burde ta seg av. Han fortalte hvor han ringte fra, men da lensmannen kom dit, var det ingen Kristiansen å se, og heller ingen mistenkelige gutter. Litt senere fikk lensmannen påny en telefonoppringning fra en som kalte seg Jan Kristiansen som spurte om han hadde foretatt seg noe med den anmeldelsen han hadde fått. Det ble mer og mer klart for politiet at det måtte være samme person som sto bak de falske anmeldelsene.

    Ofte oppga den som ringte at han var politimann, og brukte da navn på politi- eller lensmannsbetjenter fra distriktet. I mange tilfeller kjente imidlertid den som tok telefonen stemmen til sine kolleger, og lot seg derfor ikke narre. Politiet lærte også etter hvert å kjenne stemmen til Telefonterroristen.

    Men det var ikke alltid så lett. Han kunne vri stemmen til det uigjenkjennelige. Selv om han i virkeligheten var østlending, kunne han godt snakke for eksempel nordlandsdialekt. Han kunne høres ut som en olding til tross for at han bare var ca. 30 år. Godt svensk snakket han også.

    I Trysil lærte imidlertid tjenestemennene etter hvert å ta ham på måten han ordla seg på, og de navn han nevnte. Blant annet gikk navnene Karl Johan Karlsen og Otto Bækken ofte igjen. Hvis han ga seg ut for å være politimann, var det gjerne for å melde fra om at Sverre Fjell kunne pågripes der og der. Hans modus operandi ble derfor etter hvert godt kjent, og politiet gikk ikke så ofte på limpinnen.

    En gang på høsten 1976 fikk en avis i Hedmark telefon om at en navngitt lensmannsbetjent hadde fått slått ut tre tenner under et basketak med en kjenning av politiet. Avisen slo nyheten stort opp, men måtte neste dag dementere det hele.

    Meldingene strømmer på

    Ved Østerdal politikammer kom det i et tidsrom på en snau måned inn godt og vel 50 telefonoppringninger, sannsynligvis fra samme mann. I Trysil strømmet også telefonmeldingene inn, og nådde toppen våren 1977 da det ble notert bortimot 100 samtaler, dels falske og dels hvor Fjell oppga sitt rette navn. Når han opererte med riktig navn, var det som regel for å beklage seg over den tortur han var blitt utsatt for fra lensmannens side den gang han ble tatt for ulovlig kjøring.

    Det er ikke mulig i denne artikkel å nevne alle de falske meldingene som kom inn, både til private og til politiet. Bare noen eksempler tas med her.

    En søndag i desember 1976 ringte det en mann som kalte seg politibetjent Sivertsen til en gårdbruker i Trysil og opplyste at en slektning av ham plutselig var død under en tjenestereise. En annen gang ringte en person til kirketjeneren midt på natten og ba ham om straks å møte hos lensmannen. Det ble opplyst at telefonen var fra politikammeret, og den som ringte sa at han het Jakobsen. Det skulle ha skjedd en ulykke, og kirketjeneren måtte låse opp bårehuset. Kirketjeneren ble oppskremt, og fikk tak i en bil og reiste øyeblikkelig til lensmannen. Der fikk han opplyst at meldingen var falsk.

    I desember var det riktig ille — det ble ofte ringt midt på natten, og folk ble skremt. En gang ble det bestilt drosje, en annen gang fikk en tannlege beskjed om øyeblikkelig å møte hos lensmannen som plutselig hadde fått tannverk. 2. juledag fikk maskinholder Johan Svendsen fra Trysil telefon fra en man som kalte seg politibetjent Sivertsen ved Østerdal politikammer. Svendsen visste fra før at det var en politimann ved dette navn, og tok selvsagt saken alvorlig. Han fikk beskjed om straks å møte hos lensmannen fordi politiet hadde funnet et lik i hans gravemaskin. Svendsen ble meget forskrekket og leide seg omgående en bil for å møte hos lensmannen. Der fikk han vite at meldingen var falsk, og at det antakelig var Telefonterroristen som hadde vært ute.

    I romjulen ringte Fjell en lensmannsbetjent i Trysil og fortalte ham at han og hans familie ville bli skutt med kulespruter. Senere, i april 1977, ringte han til samme lensmannsbetjent og sa at han og andre ved lensmannskontoret skulle likvideres av raggare med kulesprutere. Som forvarsel skulle lensmannen og betjenten finne en død katt gjennomhullet av et spyd på trappen til sine hjem.

    Virksomheten må stoppes

    Det var klart at politiet måtte prøve å få slutt på denne virksomheten som skremte opp så mange og laget

    Enjoying the preview?
    Page 1 of 1