Gourmand: Daniel og Dødssyndene, #2

By Michael Clasen

GOURMAND

Mads Gourmand kjøper den nedbrente Fjordpaviljongen ved Haubjerg. Han etablerer en restaurant med ambisjoner om Michelinstjerner.

Samtidig erverver han retten til å forsyne Haubjergs pensjonister med daglige måltider. Den slags skjer ikke ustraffet i en halvstor, dansk provinsby, og konsekvensene lar ikke vente på seg.

Da folk fra ledelsen i kommunen blir ofre for en drapsmann, må den følsomme privatdetektiven Daniel Dreyer til slutt ta affære.

GOURMAND er den andre kriminalromanen i serien DANIEL & DØDSSYNDENE med synden Fråtseri som tema.

GOURMAND er en selvstendig etterfølger til GRÅDIGHETENS PRIS.

• Language: Norwegian
• Publisher: Michael Clasen
• Release date: Jul 24, 2021
• ISBN: 9781667408125

Book preview

Tilegnet

Bertha

som i virkeligheten het Tofe Berthelsen

og på skolen var den dansklæreren

som fikk meg til å skrive fantasihistorier i tredje klasse.

Gourmand m1 (utt gorman’g, fransk) storeter, matkrok

Gourmandise fra fransk gourmandise, avledet av gourmand; se gourmand

Det norske akademis ordbok

ÆDEDOLKENE

Alt for mange klager og gør vrøvl,

vi gider ikke høre deres bøvl.

Hvorfor så trist og sur?

Er du på slankekur?

Der’ sgu’ mer’ humør i os, der har figur.

Vi er de danske ædedolke, muntre glade gutter,

Hundred’ tred’ve kilo hver, se bare, hvor vi strutter.

Vi elsker alt fra laksemad til store, fede kager, som sætter sig på bagerup og vores dobbelthager.

At livet er smukt og bringer os en masse glæder,

det skønner vi skam også på, hver gang vi sætter os til bords og æder.

Fra en vise av Ulrich Ravnbøl

GASTROPOESI

Jeg kunne talt høyt og lenge om de saftige og rosastekte iberia-svinene, som med sin konsentrerte grillsmak gikk i helt perfekt symbiose med de ristede morklene, disse fantastiske soppene med en så jordslått og malmtung smak at man nesten skulle tro at de var blitt hentet opp fra et underjordisk dødsrike.

Å, eller brislene, med små, danske nypoteter og friske sukkererter rett fra belgen, som fikk tyngde og dybde fra de stekte thymuskjertlenes fete jernsmak, mens en røkt, kraftig innkokt hønsefond i bunnen av den dype tallerkenen var så god at man fikk trang til å få den sprøytet direkte inn i årene med drypp.

David A. Dyrholm Nielsen,

restaurantanmeldelse, Politiken, i byen, 6. juli 2018

FJORDPAVILJONGEN

fredag 3. februar

I Haubjerg ble det ofte fnising når man omtalte Fjordpaviljongens beliggenhet i Lystskogen. Det var et faktum at ganske mange eldre mennesker i byen var blitt unnfanget her i forbindelse med de navngjetne sommerballene som ble holdt på stedet.

Tiden gikk, de unge i de neste generasjonene søkte nye fornøyelser, og Fjordpaviljongen syknet hen til en ussel skygge av fordums glans. Været sørget for å avskalle den opprinnelig hvite malingen av bygningene, en lukt av å være avglemt og jordslått inntok rommene med den betagende fjordutsikten, kjeglebanen ble knust under et råttent tre i en høststorm, og kjøkkenet ble så dårlig at ingen lenger kjørte ut fra byen for å nyte et par høye smørbrød på terrassen. En lokal tømmermester leverte konkursbegjæring mot stedet.

Og en desembernatt gikk det så helt galt. Brannen oppsto visstnok i kjøkkenet, og på under en time var Fjordpaviljongen forvandlet til en askehaug med noen få sotsvarte stolper. Mann og mann imellom snakket man i Haubjerg om det kunne være forsikringssvindel, men det ble aldri noen sak ut av det. Forsikringssummen forsvant da også fort ned i kreditorenes lommer, og den tidligere innehaveren reiste fra byen uten at noen visste hvor. Konkursboet ble styrt av kredittforeningens advokater, som begjærte tvangsauksjon over eiendommen.

*

En fredag i begynnelsen av februar var det visning av eiendommen. Bygningene var det så godt som ingenting igjen av, og uansett hvem som overtok stedet, så måtte en renovering starte med entrepenørmaskinenes inntogsmarsj, da alt måtte ryddes vekk.

Men selve tomten var et funn, som kunne illustrere den danske nasjonalsangens ord om at her speilet de brede bøkene seg i havets – eller fjordens – blå.

Bøketrærne sto ganske visst med svarte, nakne grener, men årstiden tatt i betraktning kunne stedet ikke ha fremstått bedre. En blek vintersol varmet ikke så mye, men den lyseblå, skyfrie himmelen ble reflektert i vannet på fjorden, som lå speilblank på denne vindstille dagen.

En smal, asfaltert vei snodde seg gjennom to hektar gammel, romantisk bøkeskog, helt til den plutselig utvidet seg og avslørte en av Sjællands vakreste utsikter med holmer, små øyer og silhuetten av Haubjerg på den andre siden av fjorden. Badebryggen var så vaklevoren at den var avsperret. Ville man bade, måtte det skje fra den smale, men hvite sandstranden. Et stykke fra badebryggen rant en liten bekk ut i fjorden. Den stammet fra en kilde som sprang ut oppe i skogen under hundre meter bort.

Her var det kort sagt snakk om et ekte liebhaber-tilbud, hvor beliggenheten var et gigantisk pluss i regnskapet, men der de nedbrente bygningenes grunnmurer utgjorde den største verdien. I mange år hadde det nemlig vært umulig å få lov til å bygge nærmere enn 300 meter fra stranden. Dette gjaldt likevel ikke hvis det var snakk om ombygging av en eiendom som var oppført før denne loven trådte i kraft. Den gamle Fjordpaviljongen hadde ligget under 50 meter fra vannkanten, og da den for det meste var bygget i én enkelt etasje, målte det gjenstående fundamentet ikke mindre enn 1250 kvadratmeter. På nøyaktig samme sted kunne en kjøper med andre ord oppføre en tilsvarende bygning. Og så med den beliggenheten.

Det var derfor ingen tvil om at akkurat dette forholdet ville bli avgjørende for hvilken pris tvangsauksjonen uken etter ville oppnå.

Det københavnske advokatkontoret som sto for visning og salg på kredittforeningens vegne hadde visst sendt alle sine ansatte, og medarbeiderne deres delte ut papirer til de interesserte, og besvarte beredvillig alle spørsmål. I den fyldige salgsoppgaven var det blant annet oversikt over stedets økonomi, salgsbetingelser og grunnplan.

*

En liten, spinkel, sirlig kledd og pomadefrisert mann med uinnfattede briller gikk omkring blant de fremmøtte og hilste gemyttlig på alle han mente hadde noen som helst betydning i byen: Et bystyremedlem, formannen for Museumsforeningen, apotekeren og en eldre kunstmaler, som var innehaver av byens galleri for moderne kunst. Den lille, pertentlig glattbarberte mannen i svarte lakksko var Per Wessel, som var sjef for kommunens sosial- og omsorgsforvaltning. Denne stillingen hadde han på ingen måte oppnådd på grunn av sine faglige kvalifikasjoner, men først og fremst via sine forbindelser med byens herskende kulturelle og politiske klasse. Han hadde tidligere hatt lederstillinger i andre deler av forvaltningen, men alle steder lyktes det ham å gjøre seg uvenner med sine underordnede, og gang på gang ble han forflyttet til en ny avdeling, ofte til en høyere stilling og lønn. I dag lot han som om han representerte kommunen, mens han i virkeligheten pleide sine personlige forbindelser.

*

En annen interessent var en bemerkelsesverdig høy og bred mann i slutten av trettiårene. Han var muskuløs, velproporsjonert og ikledd ulastelig treningsantrekk som satt som målsydd. Han hadde et stort og kraftig, men svært veltrimmet, gråsprengt skjegg, som dekket det meste av underansiktet hans, samt langt, halvkrusete hår som var samlet i en hestehale. Kroppslig fremsto han som en ung mann, men de høye tinningene og noen grå hår fortalte om hans virkelige alder i slutten av trettiårene. Han hadde ankommet i god tid på racersykkelen sin fra Skovlunde i utkanten av København, der han bodde i en lagerbygning. Nesten to og en halv times rask sykling, men han var i god form, så det var bare en behagelig tur i det flotte været. Etter å ha parkert sykkelen ved et tre, kikket han på stoppeklokken han bar på håndleddet, drakk en slurk vann og tørket en anelse svette av pannen. Den varme utpustingen hans dannet små, hvite skyer.

Nå gikk han alene rundt mellom alle de øvrige nysgjerrige, med salgsoppgaven fra advokatene i hånden. Han hadde lagt det i en plastmappe ved siden av en fyldig A4-konvolutt. Av og til noterte han et stikkord i papirene sine, og han virket i det hele tatt svært systematisk og grundig.

Han snakket ikke med noen andre, men bak ham hvisket de nysgjerrige Haubjerg-borgerne at det var da vel John Grønsund, han fra fjernsynet.

*

Og ganske riktig: John Grønsund hadde i sin tidlige ungdom blitt landskjent for sine flotte resultater som elitesvømmer. En gang hadde han blitt europamester, og et annet år fikk han sølvmedalje både i verdensmesterskapet og i de olympiske leker.

Da hans karriere som svømmer lakket mot slutten, begynte han også å løpe og sykle og skiftet sportsgren til triatlon. Her stilte han opp da han fylte 25, og i de følgende årene gjennomførte han Ironman flere ganger og vant flere internasjonale titler.

Da han var midt i trettiårene avsluttet han sin idrettskarriere og brukte nesten et helt år på å tenke igjennom hva han ville bruke resten av sitt liv til. Hvis han hadde vært tennis- eller fotballspiller på aller beste nivå ville han kunne ha levd sorgløst resten av livet for alle de pengene han hadde tjent som aktiv idrettsutøver. Han besluttet at han ville investere sine beskjedne sparepenger og sitt image i en ny levevei som sunnhetsguru.

På få år ble han kjent for sine sunnhetsbudskap, som han gavmildt delte ut i radio, TV, aviser og blader samt på sin godt besøkte hjemmeside. I en TV-serie hadde han en gang fått en flokk fysisk og psykisk funksjonshemmede til å mosjonere mer og spise sunnere.

Året før hadde han så å si gått inn på hardware-markedet. En del eksklusive – og dyre – forretninger hadde begynt å føre varene hans. Under varemerket Grøn & Sund («Grønn og Sunn» O.a.) ble hans alternative, biodynamiske kosttilskudd og kosmetikkblandinger, utelukkende basert på naturlige ingredienser, solgt for små formuer. Sortimentet omfattet blant mye annet varer som bærekraftige, mauritanske urteteer, eksotiske og økologiske linse- og bønnesorter, små flasker med uttrekk av et utvalg planter fra den søramerikanske regnskogen, kildevann fra Andesfjellene med dokumentert, helbredende virkning samt snacks av skivede og vindtørkede japanske stillehavsmaneter.

Det var ikke så mange som hadde råd eller lyst til å kjøpe Grøn & Sunds varer, men sist sommer hadde John Grønsund nærmest fått en åpenbaring da han hadde holdt foredrag på et tysk kursted, der pasientene eller gjestene eller kundene – hvilket ord man nå syntes passet best på dem – betalte det hvite ut av øynene for å drikke lunkent, svovelholdig vann åtte ganger om dagen, spise råkost av grove, biodynamiske grønnsaker og bli massert i det lokale, illeluktende mudderet.

Da John Grønsund oppdaget at Fjordpaviljongen kom til salgs, så han sin store idé materialisere seg: Han ville skape et dansk kursted som det ville gå gjetord om også utenfor landets grenser. Og foreløpig så det bra ut.

Hans kjente navn og image hadde åpnet mange dører for ham i hans søken etter investorer – eller sponsorer, som han foretrakk å kalle dem. Hans dype stemme virket karismatisk sammen med hans entusiastiske og smittende tro på planen sin og hans øvrige fremtoning, og konseptet hans tiltalte de kvinnelige sponsorene han oppsøkte, i høyeste grad. 

Mange mennesker var av den oppfatning at dansk næringslivs øverste posisjoner var forbeholdt dresskledde menn med silkeslips, og det stemmer også ganske godt. Ikke desto mindre satt det i mange tilfeller en mektig kvinne og holdt i trådene bak atskillige familieeide firmaer og fonds. Og det var først og fremst fra disse kildene John hadde forsøkt å skaffe de millionene som det ganske innlysende ville koste å erverve den nedbrente Fjordpaviljongen. Han manglet fremdeles noen få millioner, som meget vel kunne bli avgjørende på den kommende auksjonen.

Da han hadde sett det han ville, skiftet han tilbake til sykkelsko, låste opp sykkelen og klikket seg fast til pedalene. Helt bevisst på den store interessen hans person vakte, trådte han resolutt til og satte kursen mot Skovgården, der hans onkel, borgermester Gustav Lund, bodde. På den smale skogsveien måtte han vike unna da en stor, dyr bil kom kjørende mot ham.

Bilen rullet stille frem til der skogsveien munnet ut i en parkeringsplass. Bilen, en fløtefarget Rolls Royce Silver Ghost, parkerte helt borte ved branntomten. Alle på stedet visste hvem som eide bilen. De nysgjerrige Haubjergboerne hvisket om at den landskjente Mads Monster var interessert i å kjøpe stedet.

*

Mads Rasmus Retter hadde vokst opp på et barnehjem på Falster, som senere var blitt kjent for sin opprørende og forbryterske behandling av de guttene som bodde der i seksti- og syttiårene. Mads hadde blitt plassert der som et vanskjøttet og delvis utsultet barn, og hadde bodd der til han forlot stedet for å gå i lære som platearbeider i Nykøbing. Senere omtalte han så godt som aldri sin barndom, og han kom aldri til å livnære seg av å rette ut bulker i metall. Tvert imot kom han selv til å bule ut i takt med sin voksende matglede og makeløse appetitt. Med tiden utviklet han en særdeles raffinert smak med hensyn både til mat og drikkevarer. For å få råd til å spise og drikke så opulent og i slike mengder som han foretrakk, måtte han også tjene penger, ganske mye penger. Heldigvis viste det seg at han fra naturens side var utstyrt med de evnene og egenskapene som en ekte gründer og forretningsmann er laget av. I de påfølgende årene grep hans virketrang om seg. I takt med hans voksende fysiske omfang utvidet han også sine vidt forgrenede virksomheter, og innestående på hans bankkonto vokste i samme overraskende tempo. Det ble ikke bare nok til et overdådig privatforbruk, men også til nye investeringer i et lukrativt forretningsområde.

*

Gjennom mange år hadde kommunale kjøkken forsynt eldreinstitusjoner og pensjonister med daglige, varme måltider. Men i den grassate privatiseringsbølgen som i flere år hadde herjet landet, hadde man konkurranseutsatt denne typen grunnleggende, offentlig service til det private initiativ. Det var naturligvis vanskelig å få befolkningen til å tro på at det skulle være en fordel for de gamle og for skattyterne at det nå ble satt inn et ekstra ledd, som også skulle leve av samme – eller en dårligere – tjeneste.

Argumentet som skulle utkonkurrere offentlige kjøkkener, var derfor et evig gjentatt mantra om at det var viktig å gi brukerne flest mulig valgmuligheter. Kvalitet, service, leveringssikkerhet og priser snakket man ikke så høyt om.

*

Denne privatiseringsbølgen var det Mads R. Retter surfet på gjennom 90- og 00-årene. Med sitt overbevisende og utadvendte vesen og sin nytekning tilbød han kommunene en total mat-løsning, som mange ordførere og kommunaldirektører ikke kunne motstå.

«Og så er det til ren kostpris!» pleide Mads å avslutte sine salgstaler med, fulgt av en høylytt latter.

En totalløsning innbefattet ikke bare tre daglige måltider til eldreinstitusjoner og pensjonister, men også servering av lunsj til kommunens ansatte, på rådhusene i form av kantinemat, mens veiarbeidere, lærere, hjemmehjelpere og gartnere hver morgen kunne finne en matpakke på arbeidsstedet sitt. Barn og unge i barnehager og kommunale ungdomsboliger fikk også maten tilkjørt fra Mads R. Retters sentralkjøkken, og skoleelevenes foreldre slapp å smøre matpakker til barna. Det utvidede tilbudet innbefattet også servering på kommunestyremøter, jubileums- og avskjedssammenkomster, og når det kom offisielle besøk fra kommunens vennskapsbyer.

Kommune etter kommune på Lolland, Falster og det sørlige Sjælland kjøpte seg inn i Mads Retters tilbud, og etter hvert måtte han utvide med storkjøkken og leveringstjenester flere steder. Etter kommunesammenslåingen fikk omsetningen fart på seg og spredde seg nordover, og akkurat i år hadde Mads planer om å innlemme Haubjerg i sitt forretningsimperium.

I noen år spilte reklamebyrået hans på å markedsføre Mads’ service ved hjelp av navnet hans – Mads R. Retter – som skulle oppfattes og uttales som «masse retter». Mads selv hadde imidlertid en utpreget fornemmelse for de kreftene som styrer smaken blant de brede lag av befolkningen, og syntes ordspillet var akkurat litt for sofistikert. Han sparket derfor reklamebyrået, og omdøpte på eget initiativ og ansvar konsernet sitt til sitt eget kjælenavn blant venner: Gourmand. Samtidig endret han sitt eget navn til Mads Gourmand.

Folk som hadde lært fransk på skolen grøsset når den gemene hop – og Mads selv – uttalte navnet på den danske måten: «Gor-mann», med trykk på første stavelse.

Deretter sørget han for å bli en av landets ypperste kjendiser via den kulørte ukepresse og underholdningsprogrammer i de mest kommersielle TV-kanalene.

Man kunne jo tenke seg at det ville bli et rungende gap mellom de frosne kjøttbollene og den stekte silden firmaet hans laget til pensjonistene og Mads’ egne kulinariske vaner, som daglig innbefattet østers, foie gras og årgangsviner. Han gjorde ingenting for å mildne inntrykket av sin eksorbitante smak, men fremhevet flere ganger at han hadde spist nok vassgraut i sitt liv.

Offentlig brisket han seg med at han selv var en klovn på kjøkkenet.

"Det å kunne skrelle poteter er da ikke noe å skryte av, men virkelig å nyte et ypperlig måltid, se det er virkelig en kunst."

I takt med at Mads vokste jevnt og trutt i fysisk omfang, vokste også hans formue, takket være et enestående handelstalent og hell – og dyktighet – i aksje- og valutaspekulasjoner.

Det var heller ikke noen hemmelighet at han alltid hadde en håndfull vakre, veltrente unge menn av forskjellig etnisitet boende hjemme hos seg i sin landlige luksusresidens Gastroland. Han kalte dem sine «kammerherrer» med et skjevt smil.

«Homseelskere høres jo så vulgært ut,» hadde han en gang uttalt til et ledende ukeblad.

Fra forsetene i Rolls Roycen hoppet to unge og atletiske menn ut, den ene forsynt med en dokumentmappe av lær som så dyr ut. Det var som om alle tilskuere holdt pusten da bakdøren gikk opp, og Mads Gourmand i all sin makt og velde skubbet seg ut. De lokale tilskuerne prøvde å late som om de ikke hadde oppdaget at stedet hadde fått besøk av en storkjendis, men folk vek likevel tilbake så det dannet seg en korridor fri for mennesker uansett hvilken vei Gourmanden og hans ledsagere ville velge. Kun et par små skolegutter løp bort til Mads med foreldrenes visningspapirer i hånden og bad om Mads’ autograf, som han gav dem med et smil.

Det var som om ingen riktig la merke til den elegant kledde, gråhårede og mørkhudede mannen i den lange ullfrakken, som fulgte i Gourmandens fotspor og så seg nysgjerrig om. Han så tydelig begeistret ut over det han så. Et par ganger henvendte han seg til Mads, som svarte vennlig og utpekte spesielle punkter for sin ledsager. Noen av de publikummerne som sto nært nok, mente at de snakket sammen på engelsk. Én enkelt syntes at den fremmede hørtes fransk ut.

Det var tydelig at den lysebrune ynglingen med lærvesken opptrådte som en slags sekretær for Mads, og viste ham rundt ved de sortsvidde restene av paviljongen og ikke minst de utrolige omgivelsene. Av og til sa Mads noen få ord, og den unge mannen noterte alt i mappen sin.

Da Mads og følget hans stoppet opp ved den forfalne badebroen, nærmet den lille sjefen for sosialforvaltningen seg med et servilt smil ut over hele det runde, glattbarberte hodet.

«Dette er kanskje en eiendom som vekker din interesse?» henvendte han seg med sin lyse, høye stemme til Mads.

«Ja, hvem vet?»

«Men du har jo allerede Gastroland?»

«Hvem er du?»

«Per Wessel, sjef for sosialforvaltningen.»

«Jaha, så det er deg. Jeg har sendt et brev til forvaltningen din angående deres anbudsinvitasjon på den kommunale bespisningen. Vet du hvordan det går med det?»

«Det skal jeg undersøke i morgen den dag, Gourmand.»

«Det ser jeg frem til.» Med en hodebevegelse til sine ledsagere snudde Mads på hælen og lot den spinkle tjenestemannen stå igjen ved stranden.

Gourmanden og hans følge forlot Fjordpaviljongen like plutselig som de hadde kommet.

GOURMAND

oktober – februar

I oktober året før hadde Mads Gourmand deltatt på en internasjonal konferanse i Bordeaux, og etter kjedelige møter hadde han fått arrangert en tur rundt i Dordogne-området, hvor han var mer interessert i å utforske gastronomien enn de forhistoriske hulene. I fjorten dagen gasset han seg med tebladkrydret andebryst, pannestekt gåselever, kalvenyre stekt i gåsefett, trøfler i enhver tenkelig tilberedning samt markjordbær og mimosa-is. Mads sørget også for å få et førsteklasses innblikk i de beste og dyreste vinene fra Dordogne.

Det var praktisk at mange av de beste restaurantene – hvorav flere med Michelin-stjerner – fantes på hotellet, så når Gourmand hadde spist og drukket seg til elendighet, kunne hans to unge ledsagere hjelpe ham opp i suiten, kle av ham og få ham i seng.

I Restaurant L’Essentiel i Rue de la Clarté i Périgueux møtte Mads Jérôme Mousseau, som var «chef du cuisine» i Michelin-restauranten. Jérômes signaturrettvar kamskjell med papirtynne skiver av lyserøde rødbeter i en dressing med sommertrøffel, svart hvitløk og akasiehonning. Jérôme snakket godt engelsk etter åtte år i London, og Mads Gourmand inviterte ham opp på rommet sitt en formiddag.

«Not for hanky-panky, but for serious business, mon cher ami,» sa Mads med utpreget Falster-aksent.

Etter et par timers intens samtale med et par glass av den lokale aperitiffen Sarlanoix – laget på grønne valnøtter – hadde de to mennene inngått en avtale. Gourmand skulle etablere en vakker restaurant til Jérôme Moisseau på en enestående beliggenhet ved Haubjerg, rett ved hans egen bolig Gastroland.

Det ville ta tid før Mousseau ville lære å uttale byens navn, so i hans munn nærmest lød som det franske ordet for herberge (auberges, utt. åberzj med stemt zj-lyd. O.a.). Men det var jo noe han kunne øve på mens Mads fant det rette stedet og den riktige arkitekten. Han lovte Jérôme at de sammen skulle etablere en restaurant som ville bli omtalt i hele landet, ja, i hele Europa.

I månedene som fulgte sto Gourmand og Mousseau i heftig mailkorrespondanse med hverandre, og prosjektet utfoldet seg svært lovende. I løpet av høsten kom Mousseau på besøk til Haubjerg, som han fant «très provincial et triste».

Da Fjordpaviljongen skulle vises i februar, ble Mousseau til gjengjeld svært begeistret. Da Mads hadde vist ham den nedbrente fjordpaviljongen og dens beliggenhet, og de kjørte tilbake til Gastroland utbrøt franskmannen heftig:

«Oui, oui, oui!» På baksetet i Rolls Roycen kysset han Mads først på det ene kinnet og så på det andre fem, seks, sju ganger. De to unge mennene i forsetet gliste til hverandre.

Jérôme Mousseau brøt ut i en lang tirade, som kunne sammenfattes til at her ville han kreere en restaurant som folk ville reise langt for å besøke.

«Mon cher ami,» svarte Gourmand med et stort smil, «ensemble we will win. I promise you. You just wait and see!»

EN GRATIS MIDDAG?

onsdag 8. februar

På kveldstid tre dager etter visningen av restene av Fjordpaviljongen, fikk Adam Mortensen en telefonoppringning på fasttelefonen.

«Jeg tar den på kontoret, se du bare videre,» sa han til sin kone, som han hadde sittet og sett på distriktsnyhetene på TV sammen med, «det er likevel ikke noe nytt her fra byen.»

På kontoret sitt presenterte han seg:

«Kommunaldirektør Adam Mortensen.»

«God kveld, Mortensen, og unnskyld at jeg ringer til deg utenfor kontortiden, men det dreier seg da også om noe privat.»

«Hvem snakker jeg med?»

«Å ja, jeg glemte helt å presentere meg, men folk kjenner ofte igjen stemmen min. Jeg heter Mads Gourmand og bor her i Haubjerg.»

«Å ja, naturligvis, jeg kjenner igjen stemmen din nå.»

«Jeg ringer ikke for å drøfte noe viktig her i telefonen, men vil høre om du kan avse tid til et lite møte?!

«Ja, selvfølgelig. Når skulle det være?»

«Er du glad i god mat og drikke?»

«Ja, hvem er ikke det?»

"Jeg kan love deg at det kan bli et møte som kan snu kommunens økonomi – og din tilværelse.»

«Hvordan det?»

«Skal vi si at jeg kommer og henter deg onsdag ettermiddag klokken seks?

«Da tror jeg ikke jeg har noe annet fore.»

«Flott, da sier vi onsdag klokken atten utenfor Skolevej 43. Og hils Gerda.»

––––––––

«Da tror jeg ikke jeg har noe annet fore.»

«Ja vel, ha det,» lød det spakt fra Haubjerg kommunes øverste tjenestemann. Idet han la på, funderte han over hvordan Gourmand kunne kjenne til både adressen hans og hans kones fornavn.

*

Da Adam Mortensen og Mads Gourmand steg ut av Rolls Roycen i Charlottenlund, holdt to av Mads’ kammerherrer opp dørene for dem. Sjåføren rakte ut en flat hånd mot kommunaldirektøren.

«Your phone, please, sir.»

Lettere forfjamset fant Adam Mortensen frem mobilen sin og ga den til den høy, unge mannen. Fra den andre siden av bilen sa Mads Gourmand med et vinnende smil:

«Det vi skal snakke om i kveld, er 120 % privat, ikke sant?»

«Naturligvis.»

Kommunaldirektøren var ikke vant til å lystre ordre fra hvem som helst, men hele det arrangementet Mads hadde laget rundt utflukten deres, kunne forårsake instinktiv autoritetstroskap hos noen og hver.

De unge mennene holdt seg ved bilen mens de to herrene gikk inn i den verdenskjente Københavns-restauranten Sabotage. Utsikten til Øresund lå kullsvart gjemt i duskregnet.

Vel inne ble det hilst vennlig på Mads, som ikke trengte å presentere seg, og de ble ledet inn i et mindre lokale, der det kun var ett eneste vakkert dekket bord. Alt åndet ro, luksus og behagelig overflod. Hovmesteren hilste dem velkommen, og et par andre servitører befridde dem fra yttertøyet. Mads henvendte seg lavmælt til hovmesteren.

«Nielsen, hvis du og folkene dine bare sørger for servering av mat og drikke, har vi ikke bruk for forklaringer på hva vi spiser og drikker. Det eneste andre vi skal ha, er ro. Ikke sant?»

«Som De ønsker, hr. Gourmand.»

«Har du glemt at vi er dus, Nielsen?»

«Så gjerne..., du!»

Da sjampanjen var skjenket og de første appetittvekkerne var servert, ble den polstrete døren lydløst lukket bak de tjenende åndene. Mads nikket smilende til Adam Mortensen.

«Og så er vel vi også på fornavn, hr. direktør?»

Adam Mortensen nikket, og Mads løftet krystallglasset. «Skål, Adam.»

Etter at den første smaken på vinen hadde gjort sitt overveldende inntrykk på smaksløkene deres, fortatte Mads:

«Først mat og drikke, og deretter business.»

*

To og en halv time senere ble restene av den siste av de tjueto rettene båret ut. Svært mørk, bitter, revet sjokolade, tynne, frityrstekte bananskiver med smuldret, økologisk Stilton.

«Det var godt, Nielsen. Hils til kjøkkenet! Og så får vi to espresso,» Mads så spørrende over på Adam, som nikket, «og så et par glass av deres gode, gamle Castarède Bas Armagnac.»

Til Adam sa han med et lite smil: «Tror du at du kan bevege deg over til lenestolene?»

Kaffe og armagnac kom, og da de skålte kunne ikke Mads dy seg:

«Ikke styrt den ned! Den er fra ’31! Skål!»

Da den første slurken var snudd og vendt på tungen, utbrøt Adam spontant:

«Du verden! Aldri har jeg...»

Mads avbrøt ham.

«Adam, det er to grunner til at jeg inviterte deg til dette lille møtet. Før jeg avslører dem, må vi bare ha et par ting på det rene. Du må ikke tro at jeg truer, jeg fastslår bare noen enkle kjensgjerninger.

For det første: Hvis noen utenfor dette lokalet noensinne får høre hva noen av oss har sagt, vil jeg til enhver tid ikke bare nekte, men også kontakte min advokat for å trekke varsleren for retten.

For det andre har jeg gjennom